Plutopop This content has been archived. It may no longer be relevant
Det er umulig å se henne ordentlig der hun står på den mørk scenen med lys i ryggen. Når hun snur seg, treffer lyset ansiktet hennes og avslører en maske som lyser av frykt og vonde tanker. Hun høres sint ut, men det er ikke godt å vite hva hun sier ettersom hun bytter på å rappe på svensk, litauisk og arabisk. Det er så intenst, og gåsehuden melder seg fra nakken og ned. Det hele kjennes viktig ut, det er et budskap som skal frem. Silvana Imam rapper: “Låt det regna regnbågsfärger över Sverige”.
Et par timer i forveien ligger Silvana Imam henslengt på sofaen backstage på Kvarteret. Kledd i svart fra topp til tå, tar hun imot meg og sier jeg kan sitte ved siden av henne i sofaen. Hun er pen, smiler ekte og har et avslappende vesen. Dette er dama som tar et oppgjør med strukturelle problemer som rasisme og homofobi i det svenske samfunnet. Hun blir kalt sinnarapperen og er dama som ikke leverer bullshit – kveldens konsert blir en bekreftelse på det.
For de i Norge som ennå ikke har fått med seg at det “Finnes bare én Imam”; hvem er du?
– Profeten, spøker Imam.
– Neimen, hvem er jeg? Det er et eksistensielt spørsmål egentlig. Jeg er en person som elsker å lage musikk. Man får høre på musikken min for å få vite hvem jeg er. Det er nok det beste at musikken får svare for seg selv på det spørsmålet. Jeg lar heller andre beskrive meg, enn at jeg selv må beskrive meg og hvem jeg er – den jeg er privat er en helt annen den den jeg er som artist.
Det nye albumet ditt, Naturkraft, har fått fantastiske anmeldelser. Gratulerer! Hvordan var prosessen bak?
–Takk så mye! Det tok fem måneder å lage albumet.
Det er veldig kort, er det ikke?
– Jo. Neimen, jeg skrev «Hon va», det andre sporet på albumet, for typ et år siden og det var litt den som la grunnen for hele albumet. Det var den vi bygget albumet ut ifra; «Ok, nå skal du fortelle din historie. Du rapper i to og et halvt minutt om viktige hendelser i ditt liv, og nå skal du lage et album om det». Det var veldig intensivt! Og kult!
Vil du kunne si at albumet er en slags biograf?
– Ja, det skulle jeg kunne si, til dels – det finnes alltids mer å hente. Men absolutt, det skulle jeg kunne si. Det finnes mange sider ved meg som jeg velger å vise og fortelle om.
Føles det vulnerable eller empowering?
– Empowering!
Hvilken låt er yndlingslåten på albumet, og hvorfor?
– Jeg vet ikke, det er så vanskelig. Akkurat nå, og jeg sier den jeg liker best akkurat nå for det handler om sinnsstemning og dag; «Ta av deg».
Hva handler den om?
– Sex.
«Swimmingpool hur jag återfuktar dig
Helt våt för mig, oh I love you» – “Ta av deg”
Sex selger?
– Nja, jeg tror ikke den låten er selgende på det viset. Sex selger pleier man å si om man kler av seg og forsøker å selge noe gjennom sin kropp. Denne låten er bare veldig bra og selger seg selv gjennom seg selv, og ikke gjennom sex. Du forstår hva jeg mener?
Definitivt. Du har mange politisk ladede tekster – hvilken stemme er det du vil ha i samfunnet?
– Hvilken stemme jeg vil ha? Det er den stemmen jeg har. Jeg etterstreber ikke å ha en stemme. Jeg er bare den jeg er og jeg vil bare at alle skal få være akkurat som de er. Jeg vil ikke at min stemme skal være noe mer enn noen andres, men ettersom vi lever i en struktur av rasisme og homofobi blir det mye fokus på sånne spørsmål for meg.
Silvana Imam var fire år gammel da hun kom til Sverige. Hun er av syrisk-litauisk bakgrunn og er lesbisk. I låten «Hon va» rapper Imam om en ensom barndom fordi hun var annerledes, om depresjon og om homofobi, til og med fra hennes egen far.
«men hon kan inte glöma bråken han va största
homofoben
men tiden gjorde sitt och nu är allt dedär förlåtet» – “Hon va”
Gjennom din bakgrunn har du hatt opplevelser som du kan dele med andre og kanskje hjelpe dem slik. Er det et mål for deg?
– Jeg håper virkelig det. Jeg har fått mange fine brev og meldinger fra ulike mennesker som sier at min musikk har hjulpet dem, og det varmer meg så klart.
Hvordan begynte du egentlig med rap?
– Jeg begynte å høre på rap da jeg var veldig liten, kanskje syv, åtte år. Jeg var alltid interessert i tekst og jeg begynte å skrive dagbøker og sånt. Jeg var veldig liten, men det var ikke fokus på at «ok, nå skal jeg bli rapper», det var aldri planene egentlig. Planen var at jeg skulle studere psykologi og det der… Look at me now, bitches!
Hør Silvana Imam fortelle om bakgrunnen sin og hvorfor hun begynte med rap:
Godt svar! Du har gjort flere samarbeid, blant annet med den norske RnB thuggen Unge Ferrari–
– RnB thug? Really? Varfor?
Det er det vi kaller ham her i Norge. Han er liksom hard og myk. Han liker det. Kunne du tenkt deg å gjøre flere samarbeid?
– Ah okei, aha. Spennende! Absolutt, det finnes mange bra norske rappere og folk som jeg hører på her. I alle fall ett kollektiv – Nora Collective. Vi får se, jeg liker å samarbeide med folk fra andre land. Det behøver ikke være Skandinavia, det finnes planer på å jobbe med andre rappere i hele verden.
Er engelsk en mulighet for deg?
– Å skrive på engelsk? Nææh, det finnes så utrolig mange bra rappere på engelsk. Hvem skal jeg være? Jeg vil gjerne være best i det jeg gjør, og jeg tror ikke jeg kommer til å være best å rappe på engelsk. No way, José! Men kanskje gjøre noen låter liksom.
På gøy?
– Ja, kanskje!
Du var på et amerikansk radioprogram, Sway in the Morning, som blant annet har hostet Frank Ocean, Childish Gambino og Drake. Det må jo ha vært kjempestort?
– Det var virkelig kjempestort, han stilte veldig bra og relevante spørsmål.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=rAQWf8CpI3Y?rel=0&controls=0&w=640&h=360]
Tror du det åpnet noen dører for deg?
– Jeg håper det. Jeg vet ikke – det vet man jo aldri. Jeg har spilt i NYC nå to ganger og to ganger i Texas, og jeg tenker at det er kult at selv om jeg som svensk rapper kommer til et annet land der folk ikke forstår hva jeg sier, kommer det likevel folk på konsertene. Det er heftig! De er interesserte i musikken, at det er noe annet som bærer. De lytter til beaten, de synes det er fett – noe utenom det vanlige. Det er morsomt.
Du har spilt noen konserter i Norge – hva synes du om Norge?
– Jeg elsker det! Det er så fint her overalt. Vi har gått rundt i Bergen hele dagen. Og det er så fint, det er min oppfatning.
Og naboene dine, nordmennene, liker du dem?
– Ja, altså det er ikke så stor forskjell på nordmenn og svensker.
Vi er søsken?
– Ja, nettopp, men dere er lillebror.
BEEF. Det blir oppstyr backstage, det pipes og hoies. Jeg velger å forholde meg rolig.
– Vet du hva pappa skrev til meg? Han skrev; «lykke til hos lillebror». Han er veldig morsom.
Hva synes foreldrene dine om dette her, hele rapkarrieren?
– De er veldig stolte, veldig stolte. De er glad på mine vegne.
De vil ikke at du skal bli psykolog lenger?
– Nei, nei. De ser at jeg er lykkelig, og det gjør dem lykkelige.
Og på mange måter er du jo en psykolog gjennom tekstene dine.
– Nettopp. Dette er bare en annen måte å overta verden og endre ideer på. Jeg valgte psykologi for å komme inn i andres hjerner, spøker Imamen.
Hør Imam snakke om sitt forhold til Norge, om farens SMS og hennes foreldres tanker om rapkarrieren her:
Det blir sagt at det er på scenen du er i ditt rette element – hvordan har det seg?
– Min mamma er teaterpedagog og studerte det. Hun er liksom utrolig utadvendt som person, så jeg tror jeg har fått mye av henne. Men jeg synes det er gøy å spille ulike roller. Å være på en scene innebærer at jeg ikke kan slappe av på det viset som jeg kan slappe av nå – det er en rolle jeg spiller, samtidig som det er veldig mye meg, for det er en del av meg. Jeg vet ikke om det er mitt rette element, jeg liker å gå i studio også. Det er kanskje mest mitt rette element. Eller delt plass. Nei, kanskje 60 prosent scene, 40 prosent studio.
Når du sier du er den eneste Imam, mener du det? Er det bare én imam?
– Jeg heter jo Imam. Jeg leker mye med det, det finnes kjempemange imamer verden over, men alle er menn. Kvinner får jo ikke bli prester i islam. Så det er litt det jeg leker med også, at jeg er den eneste imamen.
Så det finnes religiøs mening bak det?
– Ikke seriøst. Deler av min slekt er muslimer i Syria, så det er ikke noe problem og de heier på meg. De forstår hva jeg mener, at det er en metafor. Ikke dypt alvor.
Har du noen som varmer opp for deg før konsert?
– Nei, bare én imam.
Hvorfor skal man komme på konsertene dine? Hva kan publikum forvente seg?
– Energi, også hvis de vil høre bra musikk og bra show.
Kommer du på noen norske musikkfestivaler i sommer da?
– Ja, ja.
Kan du si hvilke?
– Jeg kan ikke avsløre hvilke ennå. Men det kommer.
Tilbake igjen på Kvarteret står Imam på scenen og takker for seg. Det damper av svette kropper som har danset seg igjennom hele den intense konserten. Rapperen og aktivisten har gjort sitt: Hun har levert en uforglemmelig konsert og skreket sin kampsak av full hals. Sånt planter forhåpentligvis frø, og sånt leder forhåpentligvis til at frøet spirer ut i regnbuefarger.
