admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Endelig er samarbeidsprosjektet mellom Suda 51(Killer 7, No more Heroes) og Shinji Mikami(Resident Evil, Vanqish) her. Med på laget har de også komponisten Akira Yamaoka(Silent Hill). Resultatet er Shadows of the Damned til Xbox 360 og PS3.
Profesjonell demondreping
Hovedpersonen i Shadows of the Damned er den übertøffe mexicaneren Garcia Fucking Hotspur. (Ja, mellomnavnet er riktig stavet). Herr Hotspur dreper demoner som levebrød, og han er ganske flink.
Så dyktig er han faktisk at han får selveste hoveddemonen Fleming på nakken. Fleming kidnapper dama hans Paula, og dermed er moroa i Shadows of the Damned i gang.
Herlig sidekick
Med på laget har han hodeskallen Johnson.Johnson har tidligere vært en demon i helvete, men klarte å rømme. Samtidig som han er en følgesvenn med en herlig britisk aksent, kan han gjøre seg om til de våpnene du måtte trenge på din ferd.
Og våpnene får du særdeles god bruk for. I Shadows of the Damned møter du nemlig bunkevis av zombieaktige demoner, maskekledde demoner, rullende demoner, strømførende demoner og demoner med stor sans for penis-vitser.
Spillbarheten er et tredjepersons skytespill, som har mye til fellles med Resident Evil 4. Men i motsetning til i det spillet kan du her også skyte mens du beveger deg.
Det er også en del gåteløsning basert på forholdet mellom lys og mørke. Du må også finne en del nøkler, bare at her heter ikke nøklene nøkler, men hjerner, jordbær og øyeepler. Disse forer du til menneskehoder som er festet til porter. Fra tid til annen møter du bosser av det gode gamle slaget. De har store glødende punkter du må skyte på, det blir ikke mer klassisk(noen vil kanskje kalle det uorginalt) enn det. Til tider er det frusterende vanskelig, men veldig tilfredsstillende når man er ferdig.
Paula blir drept atskillige ganger i løpet av de 8-12 timene du vil bruke på spillet. Dettte kunne fort blitt smakløst, men historien er såpass useriøs at det aldri blir ubehagelig eller fremtrer som spekulativt.
Innimellom det gode og solide hovedgameplayet får vi servert en rekke absurde situasjoner. Du må f.eks ta en telefon til en strippeklubb for å få en større Johnson, og deretter skyte noen kjemper med den gigantiske staken din.
Joda, Freud hadde nok funnet mye å ta tak i her, men jeg syns humoren fungerer godt.
Ikke at de bløte penis-vitsene er så vanvittige geniale i seg selv, men de fungerer i sammenhengen, og spesielt samspillet mellom Johnson og Garcia Fucking Hotspur fungerer ypperlig. Jeg syns faktisk de kunne gjort enda mer ut av historien, men det spares vel til oppfølgeren som man legger veldig opp til…
Musikken er ekstemt creepy, og spiller du med hodetelefoner eller med volumet på topp, er dette dårlig for nervene.
Sjangermessig spenner det fra klassisk gitar til opera og rock. Det merkes at det er Silent Hill-komponisten som står bak!
Det tekniske aspektet er ikke optimalt dessverre. Shadows of the Damned sliter med endel screen tearing øverst i bildet, til tider er det direkte forbløffende at dette ikke har blitt fanget opp av utgiverne. Suda og kompani har også lagt inn noen todimensjonale brett, som det forsåvidt ikke er noe galt med, det føles bare så malplassert. Akkurat slik det var med mini-spillene i No More Heroes 2..
Grasshopper Manufacture(spillselskapet til Suda 51) har levert nok en uslepen diamant, med klassisk solid action-gameplay, cheesy humor, og til tider frustrerende bosser. Tross sine feil anbefaler jeg deg å bli med Garcia Fucking Hotspur og hans Johnson ned til helvete. For kjedelig, det kan ingen beskylde dette spillet for å være!
Under kan du se et intervju med to av utviklerne og høre tidenes beste dubbing!
