Plutopop This content has been archived. It may no longer be relevant
Brødrene Mikael (25) og Lucas Roussel (snart 23) stikker seg ut blant mengden som slikker sol på Festplassen idag. «Sol» er blitt et abstrakt begrep her i Bergen, så guttene var raske med å takke ja til en spasertur rundt Lille Lungegårdsvann med meg, i håp om at vi skulle få oppleve det sjeldne fenomenet. De bærer på instrumenter, ser skjerpet ut og er klare for en siste øving før kveldens store konsert – deres helt egne slippkonsert på Hulen.
De to unge herrene, opprinnelig fra Frankrike, slapp sitt debutalbum 5. februar. De nikker når jeg spør om albumet kan klassifiseres som indiefolkrock. Å identifisere sjangre har jeg aldri vært god på, men det virker ikke som om det er så farlig.
– Det er en fin måte å si det på, jeg liker det, sier Mikael.
Hvordan er det egentlig å være brødre og spille sammen i band?
– Vi tenker ikke på det i det hele tatt. Det er mange som spør oss, men vi har ikke noe skikkelig svar på det, sier den eldste av brødrene.
Det kommer tydelig frem av både svaret og kroppsspråket deres at dette er et spørsmål de har blitt stilt mange ganger. Folk forventer at det skal være problematisk at de er kollegaer og brødre på samme tid, men for guttene er ikke dette noe tema overhodet.
– Jeg tenker at musikken går dypere enn vanlige forhold. Det er musikken vi bryr oss om, så resten har ikke så mye å si, utdyper han.
Dere slapp debutalbumet deres 5. februar – hvem er det som skal høre på musikken deres?
– Så mange som mulig – alle de som liker musikk. Vi har følelsen av, men det er kanskje fordi det er vår egen musikk, at vi lager musikk som er reflektert. Vi liker i alle fall å tro det. Vi tenker veldig mye, vi skriver om det vi tenker på. De som liker å undre seg litt burde høre på musikken, sier Mikael med et smil.
Dette er litt i tråd med videoen dere la ut på Facebook-siden deres. To kunstnere fikk høre sangen deres«When a Man Goes to War», og tolket den på svært ulike måter. Er det viktig for dere at folk får lage sine egne tolkninger av musikken deres?
– Det er viktig, og det er på en måte det som er litt av målet med musikk, eller kunst generelt. Man skal kunne være fri og tolke det på sin egen måte, både muntlig eller som de gjorde i musikkvideoen; gjennom maleri og graffiti. De bruker sin kunst til å uttrykke eller tolke annen kunst, forteller Lucas.
– Det er som en følelse, skyter Mikael inn.
Så musikksjanger blir ikke like viktig som de følelsene dere vil at folk skal kjenne på?
– Ja, det er mer det. Når vi skriver musikk, er det mange som spør oss hvilke band det er som inspirerer oss. Men vi har ingen faste band eller fast stil som inspirerer. Det er mer slik at vi hører på en sang som gir oss en følelse, eller vi opplever noe som gir oss en følelse – så tenker vi “det har vi lyst til å uttrykke på vår egen måte”. Det er vel det det går ut på, resonnerer Mikael.
– Og det er kanskje derfor det er vanskelig for oss å svare på hva slags type musikk vi spiller, for vi tenker ikke egentlig over det. Vi tenker ikke at “nå må vi lage noe som er innenfor folk eller innenfor indie”. Vi tenker “den sangen har jeg lyst til å lage”, og sånn blir det. Hvis det høres indiefolk ut, er det på en måte bare sånn det blir. Folk får bare kalle det for det de vil, legger den yngste av brødrene til.
Vi har satt oss ned på en benk ved Festplassen og en blå himmel har sjeldent sett bedre ut. Den abstrakte solen viser seg mer konkret enn på lenge, og varmen (som jeg ikke vet om jeg faktisk føler eller bare innbiller meg) gir meg lyst til å spørre guttene om turnédagene de hadde forrige sommer.
27 konserter i 15 byer på 5 dager – har dere noen historier, gode eller dårlige?
– Det var vilt ass, men det var gøy, ler Mikael.
– Ja, vi er jo mest kjent her i Bergen, så å dra til andre byer for å spille om morgenen og midt på dagen og sånn var på en måte litt modig – det var så lite folk av og til. De var ikke der fordi det skulle være konsert, de ble ofte overrasket over at vi spilte, sier Lucas og rister litt på hodet.
Gjorde det dere litt motløse?
– Det spørs veldig. Vi hadde en opplevelse der vi var på en studentkafé, og da følte vi på at det ble veldig kleint. Det er noe med å stå foran folk og opptre når du merker at de ikke bryr seg i det hele tatt – det ble kleint, så vi måtte gå ganske fort, gjenforteller Mikael.
– Vi følte at vi forstyrret, skyter Lucas inn før han fortsetter; og vi tenkte først at vi skulle spille en eller to sanger, og at folk etter hvert skulle begynne å høre på oss, men det ble ikke sånn. De holdt på å studere i kantinen, og så kom vi og sang for dem, og jeg følte bare at vi kom og forstyrret dem midt i studiene.
Det blir i alle fall ikke sånn nå som de skal spille på Hulen – der er de jo stjernene i showet.
I låten «Dancing Spirits» synger dere om “å dra hjem” – hvor er hjemme, Norge eller Frankrike?
– Personlig ville jeg sagt at hjemme ikke er et sted, men en tilstand – en måte å tenke på. Sånn som jeg tolker sangen så må personen sangen handler om finne seg selv, og derfor finne hjem. Hjemmet er i oss.
Hvem skulle dere hatt på første rad under konserten i kveld, hvis dere fikk velge helt fritt?
– Jeg hadde sagt John Mayer, jeg, sier Mikael uten å blunke.
– Veldig godt spørsmål. Hvem kunne det vært? Det er så vanskelig å velge. Jeg kunne tenkt meg å invitere alle – jo flere, jo bedre. Men jeg hadde kanskje sagt Dire Straits. Dire Straits hadde vært et kult band å ha på første rad, skrikende som jenter og vi kunne fått trusene deres kastet opp på scenen, ler Lucas.
Ingen av Dire Straits’ tidligere medlemmer er skrikende jenter – de er menn som pleide å rocke puddelsveisen og singleter, men som nå bikker sytti. Det står respekt av at Lucas, med valget mellom alle verdens truser, landet på akkurat deres truser som han ønsker seg kastet opp på scenen i kveld.
Hvis det rolige vannet under en stadig tyngre sol er noen indikator på hva vi har i vente, blir det en oppslukende konsert denne kvelden – med eller uten besøk av Dire Straits.
Gutter, dere vet sikkert at det er valentinsdag på søndag?
– Er det ikke morsdag på søndag også? påpeker en årvåken Mikael og ser på den yngre broren sin.
– Jo, det er faktisk det. Vi burde gått på date med moren vår, flirer Lucas.
Før planene kan pønskes ut for morsdag og valentinsdag (eller en kombinasjon av dem), skal guttene gjennomføre slippkonserten for debutalbumet Nations of the Soul. Som support har de fått med seg dyktige Don Wild og Jaran Hereid.
I kveld klokken ni på Hulen vil alle, og gjerne undrende sjeler med forkjærlighet for indie, folk og rock, kunne høre Nations of the Soul formidle ærlige følelser gjennom sin musikk. Se Facebook-event for mer informasjon om konserten.