Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Film om prostitusjon høres ut som en dum idé. Ikke fordi temaet ikke egner seg for sølvlerretet, men fordi det virker så åpenbart at det skal vekke oppsikt. Enten går filmen i dybden og diskuterer prostitusjon i all sin grusomhet, eller så bruker filmskaperne sjansen til å vise så mye naken hud som mulig. Ingen av alternativene høres attraktive ut. Å finne en balansegang er nesten utenkelig, men det har Bertrand Bonello klart med L’apollonide.
L’apollonide er en historie om et bordell i Paris på begynnelsen av det 19. århundre. Vi får et intimt innblikk i livet til de prostituerte som jobber ved bordellet og klientellet. Filmen er låst til denne ene lokasjonen. Ved kun to anledninger får vi se omgivelser utenfor bordellet. Når filmen varer i ganske nøyaktig to timer, får man tilstrekkelig med tid til å bli kjent med livet på bordellet.
Uklare motivasjoner
Lang varighet til tross, blir man ikke veldig godt kjent med figurene i filmen. Det er nærmere ti prostituerte, pluss de mange frekventerende klientene. Vi stifter nærmere bekjentskap med Marie-France (Noémie Lvovsky), Pauline (Iliana Zabeth) og Clotilde (Céline Sallette) men kanskje ikke nærme nok.
Hva som egentlig motiverer dem til å ha en jobb som denne, kommer aldri frem i filmen. Marie-Frances historie gir mening, men mangler kjøtt på bena for å gjøre den spennende.
Fatal som denne mangelen kan være, plaget det meg ikke. Jeg kan se for meg at mange vil mislike det. Det som gjør filmen for meg er to ting. Filmens mange temaer, og hvor vakker den er.
Jeg kjedet meg aldri gjennom filmen, og det er på sitt vis imponerende når man er låst fast i en scene i to hele timer. Man har alltid flotte kulisser og kostymer som spriter opp bildet. Hvert eneste kostyme er rikt detaljert og alle er unike.
Søsterskapet står i sentrum
Hovedfokuset er åpenbart ikke på historien. Det dukker opp plottelementer av større og mindre betydning underveis, men det har sjelden varig effekt på filmens historie. Gjennomgangstemaene er imidlertid det jeg virkelig satt pris på. Mest tydelig er livsstilen til de prostituerte. Vi ser hvordan de utfører sitt yrke, ikke proffesjonelt men også med glede. For dem er det ikke bare et yrke, men en livsstil.
Livets andre behov får de tilfredsstilt av bordellverten. Mat blir tilberedet til dem og de får kjøpe de flotteste klær, sminke og parfyme. Alle tar vare på hverandre og ved filmens klimaks får man virkelig kjenne på det søsterskapet som dannes.
Alt dette viser seg bare å være oppbygging til filmens siste bilde: en moderne gate hvor horer står og venter på arbeid. De er skitne, slitne, kalde og utrygge. Uten faktisk å ha dvelt ved det problematiske med det å være prostituert, setter Bonello (The Pornographer, Tiresia) spørsmålet på dagsorden med dette enkle bildet. Vi har sett hvordan bordellet ble drevet, og hvordan de som arbeidet der levde. Ja, det har sine negative aspekter, men dette ene kontrasterende bildet setter alt i et annet perspektiv.
Kanskje det ikke var så ille å være hore likevel?
Filmen leker med en del virkemidler som kan bli overtydelige. På et tidspunkt illustreres historiens struktur gjennom en spådom med kort, og det virker som om filmen prøver litt for hardt å være smart. Et tåpelig hevnplott som kommer ut av intet, faller helt flatt og er uten noen virkning i det hele tatt. Filmen forkaster bokstavelig talt bort hele plottet neste i neste scene (forstår ikke dette). Det er også en del barn med i filmen som virker malplassert. Kanskje det er et virkemiddel for å ufarliggjøre den eldre bordellvirksomheten, men det er i så fall ikke veldig effektivt.
Leker med fetisjisme
Man forstår ganske enkelt hva Bonello ønsker å oppnå med filmen når filmen er ferdig. Det lekes grovt med fetisjisme og hvordan de prostituerte blir utsatt for det.
Fetisjismen er alltid der på merkelige måter. Som når en klient ønsker at den prostituerte skal bevege seg animert, som en dukke. Flere øyeblikk som ser ut til å kanalisere David Cronenberg (The Fly, A History of Violence) i det man ser folk dra ekstrem nytelse av grusomme arr..
Det er enkelt å forkaste L’apollonide som overtydelig og kjedelig, men måten Bertrand Bonello på ganske smart vis klarer å gjøre filmen tematisk aktuell, er nydelig. Uventet kommer det på deg, og da treffer det bare hardere. Man kan klage på at det er for lite driv i filmen, men det er litt av poenget. Den skal være rolig, bygge atmosfære og forståelse for hvordan disse livene ble levd.
Det er en varm men til tider vond film, som aldri lar seg friste til å utnytte sitt emne – og det står det respekt av.
