admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Hva er det med IKEA som tiltrekker seg et såpass bredt spekter mennesker fra alle samfunnslag? Er det de latterlig billige sofaene? Er det de slappe putene med spenstige motiv? Eller er det kanskje det Audrey Hepburn-trykket, som alle studentene har, tja, trykket til sitt bryst og hengt opp i stuen sin? Alle studenter med en Stockholm-sofa, og to små Lack-bord må ha et Hepburn-trykk vis a vis sofakroken, for at studentboligen skal føles som et hjem.
Eller er det kanskje 365-kjøkken-settet som fyller Lack-bordet når de nyetablerte parene nyter fredagskvelden med First Price-taco og maratontitting med elendige TV-serier på Netflix, på et knøttlite nettbrett?
Som å reise til OZ
Nei, det er nok ikke møbler, kjøkkenutstyr, eller kitschy veggpryd som er trekkplasteret for alle oss som til stadighet sprenger kapasiteten på gratisbussen, som hver hele time, frakter oss til denne lille Oasen, like utenfor sentrumskjernen til Åsane-bydel. Svaret er mer kulinarisk og gastronomisk – om det er lov å si? For det er nemlig restaurant-delen av det enorme blå -bygget, som er som et lokalt mekka for folk som har lyst på et velsmakende varmt måltid, og ikke har lyst til å vaske opp IKEA-kjelene etter at måltidet er konsumert.
Nå kan det bare gå en vei – til IKEA
Det er torsdag, og undertegnede har sammen med Eldrebølgens andre halvdel, Marte Elise, skriblet ned en liste med ting vi skal ha på IKEA. En liste som egentlig bare er et skalkeskjul for å kunne spise svensk tradisjonsmat i trivelige omgivelser. Vi nærmest hopper fra sofa til sofa, og fra seng til seng, for å teste alle tingene som er på utstilling. Dette føles obligatorisk, til tross for at vi ikke skal ha noen møbler. Vi ønsker å komme oss fortest mulig komme frem til restauranten, finne en mat-tralle, legge på et brett på trallen og øve på å si hvor stor kjøttbollemeny vi ønsker. Til slutt kommer man frem til varmmatsdisken, hvor disse engasjerte hyggelige menneskene med øse i hånden varmt tar deg i mot, med et manglende smil og et tungt sukk.
Den antatt ufaglærte arbeidskraften har forhåpentligvis akkurat lagt riktig antall kjøttboller og poteteter, med en anselig mengde saus, på noe jeg mener er en tallerken dimensjonert for et mindre måltid enn det som er bestilt. Uansett, så smiler jeg og sier høflig ”takk”. Serveringspersonalet gjengir ikke smilet, men jeg er likeglad. Og smilet er i ferd med å gå fra øre til øre, for idet jeg snur meg for å gå mot betalingspunktet stopper Marte meg opp, og sier ”se”.
Svorsk IKEA
Og hva får vi se, på dessertseksjonen, mellom Oreo-kake og noe som kan minne om sjokolademousse? Jo, noe så lite svensk som vafler. Vår vakre norske tradisjonsrett har fått sin lille plass hos kjempen IKEA. Jeg skubbet litt på brettet mitt for å få plass til vaflene ved siden av kjøttbollene, vel vitende om at det var nettopp denne lille forfriskningen som forhåpentligvis var det som ville få meg helskinnet gjennom andre halvdel av dagens IKEA-etappe.
Måltidet gikk ned på høykant. Martes raspeball suste ned i magesekken som en kanonkule, og jeg spiste mine kjøttboller så fort at jeg glemte å telle opp bollene, for å sjekke om jeg fikk så mange som jeg skulle, bare for at vi skulle komme oss fortest mulig til desserten.
– Den ser veldig pen ut, sier Marte om dessert-retten som er foran oss. Tre perfekt formede hjerter stablet oppå hverandre, med jordbærsyltetøy og pisket krem som topping.
– I Norge pleier man å servere vaffelplater, ikke enkle hjerter, legger undertegnede til.
Vi kjenner begge på vaffelen. Den føles sprø. Men i det vi løfter opp det øverste av de tre hjertene, merker vi at den er lett som en fjær, og at hjertene som ligger som nummer to og tre i stabelen ikke er like sprø som den øverste. De er blitt fuktet av den fjernede vaffelen, noe som ikke ga et helt positivt inntrykk. Vi blir begge enige om at førsteinntrykket, før vi rørte vaffelen, var meget positivt og vi trillet gode terninger til den store gullmedaljen.
Et IKEA-vaffel-tygg
Det er jo ikke nok i seg selv at vaffelen ser pen ut. En vaffel kan faktisk se ut som om den er blitt banket opp av haug med hooligans etter en Brann-kamp og havnet på legevakten, for undertegnede sin del. Den må smake godt. Og straks vi begge putter vår første bit i munnen, kan vi nærmest samtidig konstatere at det gjør det aldeles ikke. Det smaker ikke godt i det hele tatt. Det smaker helt andre ting enn vaffel. Og det at de har erstattet den elskede rømmen, til fordel for krem, hjelper ikke stort.
– Jeg skulle ønske jeg sparte på noe av baconet fra raspeballen. Kanskje den da ville smakt litt godt, utbasunerer Marte. Heller ikke undertegnede har noe godt å si om denne desserten.
Dommen er enkel: IKEA kan kjøttboller. IKEA kan sofa. IKEA kan kjøkken. IKEA kan ikke vaffel. Mon tro om de har feilet på ostehøvelen også? Norske ting på IKEA er no-go, tydeligvis. Grøss og gru om de begynte å selge krumkakejern i nærmeste fremtid.
Siste podcaster
