Når tekst blir til film

This content has been archived. It may no longer be relevant

Å adaptere tekst til filmlerretet har vært vanlig helt siden filmmediet ble introdusert på slutten av 1800–tallet. Med årene har det blitt stadig mer populært, og vi ser ofte at bestselgende bøker blir til blockbustere. Så langt i 2015 har åtte av ti av de mest suksessfulle filmene vært filmadapsjoner eller oppfølgere, altså ikke originale filmer[1]. Spesielt populære er filmer som baserer seg på bøker og tegneserier som Avengers: Age of Ultron (2015), Fifty Shades of Grey (2015) og Cinderella (2015). Noen av disse filmadapsjonene er trofaste mot tekstene de baseres på, mens andre tar det originale kildematerialet til uante områder. Mitt spørsmål er derfor: har en regissør komplett kunstnerisk frihet når en tekst skal filmatiseres?

Utfordrende adapsjoner

Det er selvsagt forståelig at de fleste bøker er umulig å konvertere direkte til filmlerretet. I hvert fall om det skal bli en god film. I en bok er scener beskrevet, mens i en film er de avbildet. Dette byr på utfordringer når man skal gjøre sidene levende. For eksempel går det ikke an å konvertere hver minste lille detalj av J. R. R. Tolkiens Lord of the Rings (1954 – 1955) til filmlerretet. Det er rett og slett for mye materiale og filmene ville bli flere titalls timer lange. Men hva med de enkle tingene? Populære eksempler er øynene til Harry Potter som ved flere anledninger blir beskrevet som grønne i bøkene (1997 – 2007), mens i filmene (2001 – 2011) er de blå. I The Maze Runner-bøkene (2009 -) er hovedpersonen Thomas og jenta Teresa telepatiske. I filmene (2014 -) er dette utelatt. Filmen Thank you for Smoking (2005) har en helt annerledes slutt enn boka den er basert på (1994). For ikke å snakke om boka I am Legend (1954) hvor filmadapsjonen (2007) er så forandret at man nesten ikke kjenner igjen originalhistorien. Dette er større og mindre forandringer. Spørsmålet er: er det greit?

Rasende forfattere

Mange forfattere har gjennom tiden opplevd at boken deres blir til film. De har måttet vitne karakterer som er født og oppvokst inne i deres fantasi bli til kjøtt og blod på kinolerretet. Noen takler dette bedre enn andre.

Stephen King syntes at filmatiseringen av The Shining (1980) var så dårlig at han 17 år senere filmet sin egen mini TV-serie basert på boken sin.

Denne TV-serien var kanskje mer sann mot boka, men kan ikke måle seg med filmen. Den legendariske tegneserieforfatteren Alan Moore har insistert på at hans navn aldri får nevnes i sammenheng med filmen Watchmen (2009), og han var heller ikke særlig begeistret for filmen V for Vendetta (2005). Michael Ende, forfatteren av The Neverending Story, gikk til rettsak (og tapte) for å få navnet sitt fjernet fra rulleteksten på filmen. J. R. R. Tolkien var for lengst død da både The Lord of the Rings-trilogien (2001 – 2003) og The Hobbit-trilogien (2012 – 2014) ble utgitt. Hans sønn, Christopher Tolkien, har likevel gått sterkt ut mot regissør Peter Jackson og sagt at filmatiseringene av farens bøker er kommersielle og enkle actionfilmer som ikke hedrer farens budskap.

Uavhengig produkt

Til tross for mange sinte forfattere vil mange argumentere for at en filmadapsjon er et produkt som er uavhengig av teksten den baseres på. Regissøren kan få gjøre akkurat hva han/hun vil med materialet i sin film. Boken er kun et grunnlag eller en inspirasjonskilde. Dette er et godt poeng. En filmadapsjon er alltid en tolkning av en tekst, og mennesker tolker tekster på ulike måter. En regissør kan dermed tolke yndlingsboken din akkurat som det måtte passe. Andre vil kanskje også si at det ikke er så viktig å være tro mot boka så lenge hovedpoenget kommer fram i filmen. Noen vil til og med si at endringer gjør historien bedre og mer spennende.

Stort irritasjonsmoment

Til tross for kunstnerisk frihet og uavhengige produksjoner og alle andre argumenter har vi alle opplevd det store irritasjonsmomentet når yndlingskarakteren eller yndlingsdelen av boken du har lest er helt forandret på, eller enda verre: utelatt totalt i filmversjonen. Har ikke filmskaperne et ansvar overfor fansen av boken for å gjøre filmen så lik som mulig? Spesielt med tanke på at de har fått et plott servert på et sølvfat som vil garantere dem suksess? Hvorfor forandre på det? Selv har jeg ofte erfart å glede meg til filmen basert på en bok jeg har lest kommer ut, for så å bli skuffet og irritert over endringene som har blitt gjort. Som filmentusiast vil jeg påstå at gleden over å se en filmadapsjon øker i takt med at filmen er sann mot boka.

Oppfordringen til alle fremtidige filmskapere som skal adaptere tekst til film er derfor: tenk på fansen! Tenk på forfatteren! Gjennomfør selvsagt de endringene som er nødvendige for å gjøre filmadapsjonen mulig, men vær så snill: behold så mye dere kan av det originale kildematerialet.