Litteratursymposiet i Odda 2015: oppsummert

This content has been archived. It may no longer be relevant

God stemning

Musikk-, teater-, film-, tegneserie-, kunst og matfestivaler. Det blir stadig flere festivaler i Norge. Tidligere har jeg vært på alle de nevnte typene festivaler, men aldri før har jeg vært på en litteraturfestival, ennå litteraturen nok er formen jeg føler meg nærest. Tanken på at en litteraturfestival ikke er så annerledes enn en musikkfestival har altså aldri før slått meg. Det handler mye om hygge, og det ligger heller ikke så langt i fra følelsen av å være et barn på tivoli, og få sukkerspinn og smile. Kanskje kan man grine litt også, men bare fordi inntrykkene er mange, ikke fordi noe egentlig er vondt. De som gjestet Odda var for det meste voksne litteraturinteresserte som svinset rundt og både så og var ganske betydningsfulle og hyggelige. Likefult jaktet de på noe av den samme gleden ved å la seg interessere eller oppslukes i noe, i likhet med ungene på tivoli eller gladfulle voksne og ungdommer på musikkfestival om sommeren.

Jeg må forresten få korrigere meg selv. Den litterære samlingen på Odda kalles ikke en festival, men et symposium. Og hva er forskjellen på en festival og et symposium? Etter å ha vært på litteratursymposiet i Odda er jeg ikke helt sikker. Jeg har nå slått symposium opp på internett og Store norske leksikon sier:

”Konferanse om et vitenskapelig eller kunstnerisk emne med innlegg fra flere deltagere”

og videre,

”Symposion, det drikkelag som fulgte etter måltidet i greske og romerske gjestebud, kjennetegnet ved utvungne samtaler og frie meningsutvekslinger.”

Og dette forklarer hvorfor samlingen i Odda har fått navnet symposium og ikke festival, enda det føltes overraskende likt andre typer festivaler jeg har vært på, med gøyale samtaler, nye tanker og mye øl.

Industriarv

Tema i år var hjem, eller selvfølgelig på nynorsk: heim. Som mange vet er Odda hjem til flere kjente norske forfattere som for eksempel Lars Ove Seljestad, Marit Eikemo, Bjørn Ingvaldsen, Hallgeir Opedal og Frode Grytten. Er det noe med Odda som er spesielt godt egnet for litteratur? For sånn opplevde jeg det, Odda var et veldig fint sted å være, snakke om, høre om og lese litteratur i. Kanskje har det med fjellene og fjorden å gjøre, kanskje har det med den tunge industrien som har vært og delvis er der å gjøre, eller mer sannsynlig kombinasjonen av disse. For meg var det utrolig spennende å kunne gå rundt i Odda innimellom samtalene, opplesningene, diskusjonene og presentasjonene av nye bøker og forfattere. Som om den nedlagte industrien i Odda og alle tankene denne førte meg mot ga hele festivalen et ekstra lag av noe, eller litt mer jålete skrevet, en ekstra dimensjon. For de tomme industrilokalene oppfordrer til å forestille seg og dikte på egen hånd, hvordan var det her på 30-tallet? Og hva med 50-tallet og hvordan er det her nå? For en vill idé og fantastisk gjennomføringsevne og framtidsvisjon Sam Eyde (fra Arendal; en rolig sørlandsby omgitt av mild natur i motsetning til fjellene rundt Odda) må ha hatt da A/S Tyssefaldene ble stiftet 20. april 1906, og Odda slik vi kjenner den som industriby ble grunnlagt. Omtrent på samme tid som Notodden og Rjukan ble bygget opp, også som følge av Eydes storslagne visjon og mot. Planlagt fra topp til tå for å lokke til seg arbeidere til øde steder utenfor de etablerte byene. Det ble også snakket om dette. Eva Røyrane hold blant annet et spennende foredrag om industribyenes arkitekturarv.

En eller annen slags kjerne?

Ellers er jo hjem noe alle kan relatere seg til, så selvfølgelig var det ikke kun Odda og Oddas egne forfattere i fokus. Andre gjester som gjorde gode samtaler og ordentlige inntrykk var for eksempel Espen Stueland i samtale med Margrunn Vikingstad om Stuedahls nye essaysamling 700-dagersflommen. Denne gode samtalen ledet inn på diskusjoner og tanker om litteraturkritikk og klimabevissthet i litteraturen. Vigdis Hjort snakket godt for seg i alle debattene og samtalene hun deltok i, med en åpenhet rundt seg og sin egen familie. Som publikum kunne jeg ikke unngå at mye av det hun snakket om satte i gang tanker om mine erfaringer. Personlig liker jeg Vigdis Hjort utrolig godt med åpenheten og ærligheten hun (i alle fall utad) viser fram. I Odda klarte hun på merkelig vis å få selv de mest tullete og overdrevne(?) personlige historiene til å nærme seg ett eller annet viktig eller en eller annen slags kjerne i hva en familie og et hjem kan være.

Å lytte

I fire dager var jeg i Odda og likevel ikke i Odda, en rar blanding. For så innestengt og avsidesliggende Odda enn kan føles, innerst i en lang og trang fjord, åpnet festivalen for mye mer enn bare Odda og Odda som hjemsted for norske forfattere. Jeg tenkte mye på mine egne hjemsteder, på hva jeg selv kaller hjem, og selv om jeg selvfølgelig ikke kom fram til noe som helst, var det godt å tenke på egen historie med en distanse. Dette fikk jeg gjøre når jeg satt stille og lyttet til andre mennesker snakke ut i fra sine erfaringer. Avbrutt av turer i historiske omgivelser og hyggelige drikkelag med utvungne samtaler og meningsutvekslinger.

Heimkjensla

Det eneste jeg har stusset over når jeg er tilbake i Bergen, med ørlittegran større nærhet til resten av verden enn i Odda tross alt, var at det ikke ble snakket mer om den store flyktningkrisen som pågår. Den ble nevnt i flere av samtalene, ja det var nok ikke til å unngå, når så mange tusener flykter fra sine hjem og vi leser og hører om det hver dag. Likevel var det ingen samtaler som gikk ordentlig inn i og tok opp flytningers syn på hva et hjem er, med unntak av en samtale mellom Pål Norheim og Pedro Carmona-Alvarez, med tittelen Heimkjensla som tok opp tematikken til en viss grad. Norheim er oppvokst i Etiopia og i Norge som misjonærbarn, mens Carmona-Alvarez kom som flytning fra Chile til Norge. Samtalen handlet om hva det betyr for hjemmefølelsen å være oppvokst med to kulturer, hva hjemmefølelse er da. Sett bort fra denne samtalen var festivalen altså så å si bare forankret i den norske kulturen og litteraturen. Noe som for så vidt er greit, men det kunne kanskje vært uttalt et sted hvorfor? For heim er et så stort tema at det ikke holder at bare symposiet er situert i Odda som begrunnelse for et litt lite søkende-utenfor-det-norske-fokus, i hvert fall i vår tid hvor alt og alle kan virke som om de snurrer i hverandre og om hverandre.

Les mer om symposiet her: http://www.litteratursymposiet.no/heim og lytt gjerne til de siste podcast fra Skumma kultur her: