Jeg har vært veggis i én måned

This content has been archived. It may no longer be relevant

…eller sagt på en mer presis måte: jeg har prøvd å spise bærekraftig i én måned. Inspirert av den kritikerroste dokumentaren ”Cowspiracy” valgte jeg nemlig å bli litt mer bevisst på mitt eget kosthold. Her er hvorfor:

Dokumentaren ”Cowspiracy” argumenterer for at industrialisert husdyrhold, forenklet til kjøtt- og melkeproduksjon, er mye av årsaken til dagens klimaproblemer og har blitt totalt oversett av miljøorganisasjoner som Greenpeace og Sierra Club. Der hvor tradisjonelle miljøorganisasjoner har et bredt fokus på CO2-utslipp, redusert vannforbruk og resirkulering, tar Kip Anderson seeren med på en reise hvor han kritiserer denne tilnærmingen og presenterer interessante regnestykker for hvordan befolkningen stort sett kan opprettholde dagens levestandard, men samtidig gjøre én viktig livsstilsendring.

Som seer og som kjøttkonsument var det fristende å ved første øyekast avfeie argumentasjonen som sprøyt.

Men så stopper man opp litt og tenker over det og sannheten slår deg som verdens mest opplagte selvfølge. Dette er ikke en filmanmeldelse, og heller ikke et dypdykk i dokumentarens vitenskapelige tyngde, men en vandring i mitt eget sinn én måned etter at jeg selv la om kostholdet mitt.

La meg først presentere et helt elementært regnestykke. Noen kilder hevder at én enkelt ku trenger mellom 20 og 30 kilo fôr hver eneste dag. Tall fra både NRK (2010) og TINEs årsrapport (2012) viser at det var 238 000 melkekyr i Norge for få år siden. Disse kyrne benyttes hovedsakelig til melke- og kjøttproduksjon. Produksjonen svarte til omtrent 1531 millioner liter melk, hvor kjøttproduksjon kommer i tillegg. Hver eneste dag konsumerer kyrne i Norge minst 5,75 millioner kilo fôr. På en måned konsumerer de minst 172,5 millioner kilo fôr. Og dette er bare matkonsumet til Norges kyr i én måned. Jeg overlater til andre å beregne ernæringsbehovet til hele verdens husdyrbestand over et helt år.

Verdens storfeandel legger beslag på enormt mye av verdens mat- og kornproduksjon. Tilgjengelig fruktbart jordsmonn globalt sett er en begrenset ressurs, og det er svært viktig å anvende denne ressursen på best mulig måte. Det kan argumenteres for at man i den vestlige verden prioriterer å opprettholde en kunstig høy storfebestand fordi vi liker smaken av kjøtt fremfor å mate verdens fattigste.

Vi avler frem storfe ene og alene fordi vi ønsker smaken av kjøtt og melk.

Samtidig hører vi at det ikke er noen gode løsninger på hungersnøden. Ett enkelt menneske har behov for en brøkdel av ernæringsbehovet til kyr, og det er etter hvert godt dokumentert at man kan ha et sunt og godt kosthold uten å få mangelsykdommer ved å spise vegetabilsk. Faktisk er det påvist at rødt kjøtt kan ha flere helseskadelige effekter, og knyttes tett opp mot fedme, diabetes, kreft, høyt blodtrykk med mer.

Den potensielle gevinsten man kunne oppnådd ved å gradvis senke etterspørselen etter kjøtt, og å tilvenne den vestlige befolkningen å spise mer vegetabilsk, er enorm. I stedet for å bruke jordareal på å dyrke dyrefôr kunne man brukt det samme jordarealet på å gro mat for oss mennesker.

Resultatet ville dermed blitt en senket husdyrbestand globalt sett, og man kunne prioritert å mette flere mager.

Det er i grunnen litt merkelig at media ikke er mer oppmerksom på dette i en verden med store kontraster; fra enorm velstand til hunger og fattigdom.

Det er når man tenker over de forskjellige konsekvensene ved industrialisert husdyrhold at man virkelig skjønner hvor skadelig det er for miljøet. Flere kilder peker på at dyrene er ansvarlig for en stor del av metangassutslippene og dermed er en av de største synderne for CO2-utslipp. En mulig løsning ville vært å nettopp redusert antall husdyr som er ansvarlig for slike utslipp. Spesielt aktuelt er det å kaste lys over dette temaet siden FN nylig vedtok nye bærekraftsmål som skal gjelde for år 2016-2030. Disse målsetningene skal avlaste de tidligere milleniumsmålene som ble vedtatt på tusenårstoppmøtet i år 2000. Industrialisert husdyrhold påvirker blant annet målsetning nummer 2, 3, 11, 12, 13, 14 og 15 enten direkte eller indirekte, så det vil overraske meg dersom FN velger å gjenta den samme reglen som før uten å angripe det virkelige problemet.

I mitt hode burde landbruksressursene blitt anvendt på en slik måte at det ikke hever noen som helst tvil om at man prioriterer matproduksjon til mennesker før man velger å anvende ressurser på kjøttproduksjon. Mitt inntrykk er at etterspørselen på kjøtt har økt stort med økende velstand. Vi bør erkjenne at kjøttproduksjon har store skadevirkninger både på klima og på forskjellene man opplever i verden i dag. Det burde heller ikke være så mye å be om når en slik omlegging av kostholdet ikke bare er bra for verden globalt sett, når det som tidligere nevnt også er store individuelle helsegevinster på en slik omlegging.

Det eksisterer også andre argumenter på å begrense kjøttetterspørselen. Et moralsk og dyrevelferdsperspektiv vil argumentere for at industrialisert husdyrhold fører til storfe totalt uten livskvalitet. Storfe står i bås innendørs store deler av året, og blir avlivet så snart de ikke er ansett som produktive nok for bonden og de ikke avgir den samme avkastningen som før. Da tjener bonden på å slakte dyret, selv om dyret knapt er i ”tenårene”.

Hva sier det om vår moral knyttet til dyrevelferd, moral knyttet til fattige deler av verden og verdifastsettelsen av menneskeliv?

Enkeltmennesket i Norge er faktisk ganske flink til å ta ansvar gjennom pante- og kildesorteringsordningen. Vi er også ganske bevisst på fattigdom andre deler i verden ved å gi penger til organisasjoner som PLAN Norge. Men hvis du virkelig ønsker å bidra til å gjøre verden til et bedre sted å være så vil jeg anbefale deg å være litt kritisk til hva du spiser og prøve å spise mer bærekraftig. Å spise kjøtt krever så mye ressurser at det endelige produktet ikke gjør opp for innsatsfaktorene.

Så hvordan har jeg det idag, én måned etter at jeg la om kostholdet? Jeg er stort sett akkurat den samme personen og spiser stort sett den samme maten med kjøttsubstitutter i stedet for kjøtt. Jeg merker svært lite forandring, men jeg har kanskje opplevd en liten helsegevinst. Som tidligere fråtsende kjøttkonsument er jeg overrasket over hvor enkelt det viste seg å være å legge om til et vegetarkosthold. Min konklusjon blir at jeg føler at verdens kostnader knyttet til kjøttproduksjon er mye større enn den individuelle og egoistiske glede, nytelse eller gevinst kjøtt konsum gir meg.

Det er ikke en så høy pris å betale…