Anmeldelse: Resident Evil HD Remaster

This content has been archived. It may no longer be relevant

Lobbyen gir en svak illusjon av trygghet. Det er et stort rom lyst opp av en gammel lysekrone og de konstante lynnedslagene som stormer utenfor. Hele rommet skriker skummel stemning. Bak alle dører lurer de konstante farene. Jeg har kjempet meg gjennom Spencer Mansion i remaken av remaken til Shinji Mikami’s Resident Evil fra 1996.

Jeg kan trygt si til dere Resident Evil-veteraner, at dette virkelig er et kjærlighetsbrev til det gamle skrekkspillet dere spilte på Playstation 1, og dere vil mest sannsynlig elske det. Siden dette er første gangen jeg spiller Resident Evil så vil denne anmeldelsen være objektiv og sammenlignes med dagens standarder.

For dere som er nye for spillet er Resident Evil et survival horrorspill med en god mengde puslespill. I begynnelsen av spillet får vi en introduksjon som forteller oss at rare hendelser har forekommet i den fiksjonelle byen Racoon City i USA. Med monstre i hælene, snubler spesiallaget S.T.A.R.S, over et gammelt herskapshus. De har intet valg enn å søke tilflukt i det store, skremmende huset. De merker fort at noe er galt ettersom «Spencer Mansion» er fullstappet av levende døde, mutanter og forstyrrende eksperimenter. Som enten «Jill Valentine» eller «Chris Redfield», er det din rolle å finne ut hva som skjer i dette mystiske huset.

Designet frustrasjon

Den mer actionfylte delen av gameplayet er noe jeg virkelig elsket. Når man først begynner å utforskre Spencer Mansion er de trege zombiene den største fienden. Det tar lang tid å drepe de levende døde med den vanlige pistolen og mengden ammunisjon er begrenset. Kameraet er fikset oppe i et av hjørnene og endrer vinkel når du går videre. Dette skaper en fantastisk følelse av klaustrofobi. Man vet ikke alltid hvor zombiene kommer fra, men hører den skremmende stønningen. For å skyte må man stå i ro. Man kan sikte opp, ned, og i 360 grader. Ofte må man skyte, trekke tilbake og så skyte igjen. Dette gjør at det føles som en seier hver gang man overvinner et monster. Man må også av og til bestemme seg for å spare på skuddene og dermed ikke drepe alle zombiene. Spillet stiger i vanskelighetsgrad jo lenger man kommer og etter flere fremskritt en gjør. Det er noen gode vendepunkt her som jeg ikke skal røpe.

Man har et inventory som har plass til kun 6 eller 8 objekter etter hvilken karakter du velger å spille som. Alt tar plass å bære, om det er ammunisjon, de ikoniske urtene som gir deg liv eller en nøkkel. Til og med «ink ribbons» som blir brukt til å lagre spillet tar en plass i ditt inventory. Dersom man ikke har ribbons, så kan man altså ikke lagre spillet. Det er en rekke frustrasjoner med inventory systemet. Ikke alle objekter er brukbare når du først finner dem og når man plukker opp et objekt er det ikke mulig å legge det fra seg igjen, noe som rett og slett ikke gir mening.

Når man endelig har funnet et «safe house» hvor man kan legge fra seg tingene man plukker opp, så blir det alltid et spørsmål om hva man skal ta med seg videre. Dette fører til mye backtracking. Mellomsekvensen mellom hvert rom er en stor ulempe. Man får et førstepersons-syn av en dør som tar seg god tid på å åpne. Dette er sikkert nostalgisk for gamle fans, og fungerte nok som en ladeskjerm for originalen, men det er ufattelig frustrerende å bruke 30% av tiden man spiller på å stirre på disse dørene. Ihvertfall når man går fram og tilbake mellom rommene utallige ganger.

Puslespill

Man kan inspisere og kombinere tingene man plukker opp. Du vil da få opp en 3D-modell av objektet du vil inspisere. Du kan vri og snu på dette og oppdage skjulte hemmeligheter. Dette er en kul idé som dessverre blir litt overbrukt. Resident evil liker å gjøre ting ekstra vanskelig for spilleren. Jeg satt ofte å klødde meg i bakhodet for å finne ut hva jeg trengte for å løse ulike puslespill. Jeg har ingenting imot et vanskelig puslespill, men Resident Evil gir deg alt for lite informasjon for å finne ut hvordan man skal løse dem. Det blir en veldig frustrerende affære der man konstant må prøve og feile. Når man må lese gameguides for å gjøre fremskritt, da er noe feil. Eksempelvis skulle jeg finne en nøkkel. Denne nøkkelen lå på en plate i en smal gang. Jeg tok nøkkelen og ble drept av en felle. For å kunne ta denne nøkkelen måtte jeg finne et gammelt kontor i enden av huset og plukke opp en hundefløyte. Jeg måtte ta denne fløyten til en balkong, bruke den for så å bli angrepet av en zombie hund. Når man har drept hunden får man et halsbånd. I halsbåndet finner vi en mynt. En mynt som blir til en nøkkel. Denne nøkkelen skal erstatte den jeg prøvde å få i første runde. Hvordan skal en alminnelig spiller finne ut noe sånt på egenhånd?

Stemning i lyd og bilde

Rent grafisk er Resident Evil kanskje HD, men ikke på samme linje som et next-gen spill. Det er mer originalen sett gjennom øynene til dagens standarder. Teksturer på rollefigurer, våpen og monstre er gode, og generelt er animasjonene over gjennomsnittet. Bakgrunnene er malt i gammel Playstation-stil. Når man først kommer inn i lobbyen til huset ser det fantastisk ut, men utover i spillet finner man omgivelser som ser skuffende ut. Man kan se store, stygge piksler og estetisk dårlige bakgrunner. Det føles feil å se en godt animert karakter bevege seg i et dårlig teksturert området. Lyset og lyden er fantastisk på de fleste områder. Man kan se måneskinnet lyse gjennom vinduene med skygger av snikende zombier utenfor. Støvet som svever i gamle rom blir opplyst av stearinlys. Lyden er også god og er ofte det første tegnet på fare i et nytt rom. Det skaper en uhyggelig stemning der hver lille knirkelyd kan gi deg hjerteinfarkt. Musikken er diskré og stemningfull. Ofte er det kun lyden av zombier og vinden utenfor man hører, men når man blant annet er i et safehouse, hører man en fin, men skummel musikk som gir deg en følelse av usikkerhet.

Resident Evil HD er ikke bare en remake, det er en remake av en remake. Til tross for at mye av arbeidet ble gjort i 2002, er dette en verdig utgave av spillet. Teksturene på rollefigurer og monstre har fått en oppgradering, og lysmotoren er helt unik for denne versjonen. Selv om bakgrunnsteksturene er litt dårlige til tider er det en brukbar widescreen innstilling. Kontrollsystemet er også oppdatert for å endre på den utdaterte «tank»-bevegelsen som preget originalen. Spillet er mer spillbart uten å ofre hva som gjør Resident Evil unikt. Hvis du ikke liker forandringer, har du muligheten til å endre mange av oppdateringene i innstillingene. For 140 kr er dette en flott måte å oppleve spillhistorie i en ny innpakning.

Konklusjon

Alt i alt er Resident Evil et bittersøtt spill. To steg fram og et tilbake. Mye backtracking, vanskelige puslespill, vrien kontroll og nervepirrende action. Mye av dette er bevisst designet og det gir en fantastisk følelse av seier og mestring. Om du er fan av spill som Dark Souls kan dette være et spill for deg, men Resident Evil er absolutt ikke for alle. Vær forberedt på et tregt spill som på normal vanskelighetsgrad er vrient. Det er ikke et spill man spiller i ti minutter for så å legge det fra seg igjen. Det er preget av sin tid både på godt og vondt. Om du takler disse spillmekanikkene er Resident Evil et skummelt og stemningsfullt spill med spennende og tilfredsstillende resultater. Spillet er å finne på PC, Playstation 3, Playstation 4, Xbox 360 og Xbox One.

+ Skummelt, stemningfullt og tilfredsstillende gameplay. Et ekte overlevelsesspill. En billig måte å oppleve en klassiker og en god remake.

– Frustrerende mellomsekvenser, tilnærmet umulige puslespill å gjøre uten guide. Før man finner det første «safe house» er det et veldig frustrerende spill, kvaliteten i grafikk varierer og det er kun 30 fps på alle konsollversjonene, slowburner.

Se trailer til spillet her:

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=IjxFtFwY6jk&w=640&h=360]