admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Med Gandalf til Galaksen presenterer hver måned en ny bok i nettsaksserien Bokklubben. Denne gangen står Neil Gaimans Neverwhere for tur.
Quest til Londons underverden
Neverwhere handler om en ung skotte, Richard, som flytter fra Skottland til London fordi han har fått seg en kontorjobb der. Etter hvert kommer det frem at Richard lever et ganske kjedelig liv i London, med en jobb han ikke trives i og en kjæreste, Jessica, som drar ham med på kunstgallerier som han har liten til ingen interesse for.
En sen kveld de to er på vei til en restaurant for å treffe sjefen til Jessica dukker det plutselig opp en ung kvinne i veikanten. Hun er skadet. Richard som, i motsetning til hans litt hovne og arrogante kjæreste, er snill og godhjertet, hjelper den unge damen. Den skadde kvinnen sier hun ikke vil til sykehus og Richard bærer henne derfor hjem til sin egen leilighet.
Dagen etter forandrer hele Richards hverdag seg. Han må dra på en quest i Londons underverden; ganske bokstavelig talt.
Les også: Bokklubben: Elantris
Verden inne i vår verden
Ideen om at det finnes en annen verden i vår egen verden der folk er litt annerledes, og som vi “normale” jordboere – eller oversidere som vi blir kalt i boken – overser, er ganske kul. Neil Gaiman skaper en spesiell verden med rare folk og skapninger. Handlingen i boken foregår under Londons overflate. Vi følger Richard og hans kompanjonger gjennom Londons undergrunnsbane, kloakk og andre rare steder som London visstnok skal være bygd oppå og rundt.
Gaiman refererer til det moderne London, men også mer historiske steder som er blitt glemt av oversiden. Dette er sikkert interessant for de som er kjent med byen, men for en som meg som aldri har satt en fot i London oppfattes dette fort litt rotete uten et kart. Vel, kanskje jeg er litt godt vant siden jeg har lest mest episk fantasy – hvor de nesten alltid dytter inn ett kart eller to – og kanskje jeg er litt lat som ikke bare leter opp ett kart på internett.
Storyen i boken er kanonbra, men kanskje litt barnslig til tider. Jeg kan egentlig se for meg at denne boken er myntet på ungdom, eller såkalt “young adults”.
Les også: Ein snikmordar som ikkje snikmyrdar nokon?
Litt mørk, men morsom
Det er en massevis av humor i boken, og denne humoren er ganske mørk til tider. De morsomste karakterene, som også er de onde karakterene, er Mr. Croup og Mr. Vandemar. Disse to karakterene er så overdrevent onde at man ikke klarer å unngå å le. Spesielt Mr. Croup, som er den av de to som snakker mest, har mange fortreffelige kommentarer og replikker gjennom hele boken. Utenom disse to dukker det også opp andre rare og artige skruer utover i historien.
Etter å ha undersøkt Neil Gaiman og hans forfatterskap nærmere har jeg funnet ut at dette er hans stil. Litt mørkt, men med masser av humor og vittigheter.
Neverwhere har blitt adaptert både til radio og til en miniserie av BBC. Både på radioprogrammet og i tv-serien har produsentene holdt seg tro mot både replikker og storyen i boken. Så hvis du enda ikke har lest den, og kanskje lider av litt latskap, så kan kanskje radio eller tv-serie være midt i blinken for deg?
Gaiman har også skrevet en del tegneserier der den mest populære er The Sandman.
I og med at boken handler om et relativt moderne London, og inneholder en del elementer av magi og magiske skapninger, lander den nok midt i kategorien “urban fantasy”. Dette er nokså nytt for meg, siden jeg har holdt meg til episk fantasy eller science fiction tidligere, men jeg må si at jeg liker det urbane veldig godt også.
Jeg vil sammenligne både kategorien og forfatteren med første gang jeg spiste sennep. Det var litt rart, men jeg kommer nok til prøve det igjen.