Den norsk-islandske sagaen

This content has been archived. It may no longer be relevant

«Et fotballunder» og «en fotballrevolusjon» er ord som brukes for å beskrive det som skjer på vulkanøya. For et år siden var nemlig Island fryktelig nære å få en plass i årets VM, og nå leder de sin gruppe i kvalifiseringen til EM i Frankrike 2016, etter å ha slått både Nederland og Tyrkia ned i støvlene. Til sammenlikning fikk Norge sitt største kvaliktap på ti år i fjor da vi prøvde å kjempe om en billett til Brasil, og foreløpig ligger vi på en tredjeplass i en gruppe som er alt annet enn overkommelig – i hvert fall for Norge.

Samtidig er det ikke det bare asken fra vulkanene som smyger seg østover fra sagaøya, for mange norske klubber er så heldige å være preget av å ha en eller flere islendinger på laget, både nå og gjennom historien. Bare i årets Tippeliga har ti av de 16 lagene minst én islending hver, og de fleste av dem spiller på landslaget. Hva er det som gjør at de trekker til Norge, når nivået på landslagene tilsier at Island er så mye bedre?

– Norge var det perfekte neste steget

Det er nemlig riktig å si at spillerne fra vulkanøya preger norsk fotball, for ikke bare er de mange, de er også gode. Veldig gode. To av disse er Birkir Már Sævarsson og Vidar Örn Kjartansson.

Sævarsson er en av spillerne i dagens Brann-tropp som har spilt lengst for klubben, etter at han ankom Bergen i 2008. Han forteller at han valgte å sette seg på flyet til Norge fordi Brann viste interesse, men at han fort kunne endt opp i noen andre skandinaviske land.

– Det var viktig for meg å komme på et høyere nivå enn på Island, fordi nivået der er ikke så høyt. Og jeg håpte på å kunne være hundre prosent fotballspiller og ikke gjøre noe annet, sier han. 

Etter hvert som Island virkelig har satt seg på fotballkartet de siste par årene, har vulkanøya hatt et utbrudd av utenlandsproffer til mange andre ligaer i Europa. Dermed har også flere fått øynene opp for øyfolket, noe som gjorde at Kjartansson hadde flere klubber som snuste på ham før han takket ja til tilbudet fra Vålerenga – deriblant Brann og Celtic. Også han valgte å komme til Norge fordi han hadde ønske om å spille i en større og bedre liga.

– Jeg tenkte derfor at Norge var det perfekte neste steget, sier islendingen.

Hvorfor det kommer så mange islendinger til Norge har de ikke noen klar fasit på, men de tror begge det kan skyldes at kulturen er veldig lik i de to landene, og at de norske klubbene kjenner bedre til islandske spillere enn det andre land gjør.

– I tillegg har de fleste islandske spillerne som har vært i Norge vært gode, og da er det større sannsynlighet for at de norske klubbene gjerne henter islandske spillere igjen senere, sier Kjartansson.

Lurer du på om norsk fotball er kjent på Island? Hør hva Sævarsson svarte her:

Barnefotball utgjør den store forskjellen

Island kan, med sine litt over 320 000 innbyggere, skilte med over 60 spillere i forskjellige europeiske lag. Samtidig kan Norge, med litt over fem millioner innbyggere, vise til nesten samme antall utenlandsproffer. Hvordan kan det ha seg at sagaøya, med mindre enn en tiendedel av Norges befolkning, gjør det så mye bedre i fotballen? Sævarsson syns det er ganske åpenbart at det er grunnlaget som legges når de er barn som utgjør den store forskjellen.

– Jeg mener det har mye å gjøre med barnefotballen. I Norge trenes det nesten ikke ordentlig før man er tolv-tretten år, mens på Island trener de fra de er seks år i hvert fall tre-fire ganger i uken med kvalifiserte trenere, ikke bare foreldre – selv om foreldrene på Island også ofte er gode. Så jeg tror nok forskjellen ligger i de seks-syv årene der.

Han legger til at islandske barn spiller løkkefotball utenom treningene, slik mange barn også gjør her, noe han mener er viktig, men at fellestreningene der de øver ordentlig på teknikk, taktikk og liknende utgjør den virkelige forskjellen.

Kjartansson er enig i at det er opplegget de har som barn som gjør at de islandske spillerne gjør det bedre enn nordmennene på landslaget, og han tror også at de islandske spillerne totalt sett er mye bedre enn de norske.

– Hvis du sammenligner de beste spillerne fra Island og Norge, tipper jeg Island vil vinne den duellen, sier Vålerenga-spilleren.

Likevel syns han det er mange gode spillere i norsk fotball, og at spillet ligger på et bra nivå. Men han legger han ikke skjul på at Norge ikke ligger i toppsjiktet på et internasjonalt nivå:

– Jeg tror kanskje det vil ta noe tid og hell før en norsk klubb vil gjøre det bra i Europa.

Sammenliknet med islandsk fotball, mener Kjartansson det kanskje ikke er så mye som skiller nivået med norsk fotball, men at fasilitetene er bedre og større her til lands.

– Den islandske toppdivisjonen kan kanskje sammenliknes med den norske Adeccoligaen. Ligaen er semiprofesjonell, og i noen klubber jobber spillerne ved siden av fotballen, forteller han.

Sævarsson mener det er mye høyere nivå i Tippeligaen enn i toppdivisjonen Úrvalsdeild på Island, og ble overrasket da han skjønte at nivået er bedre enn det han trodde da han kom hit. Han forklarer nivåforskjellene slik:

– De som er gode på Island forsvinner gjerne etter en sesong, så det blir aldri noe stabilt bra nivå. Noen lag har noen gode spillere, men så forsvinner de med en gang. Da tar det noen år før det kommer gode spillere igjen, så nivået blir aldri veldig høyt.

Høyere sikte og bedre mentalitet

Mye av grunnen til at islendinger er så ettertraktet blant de europeiske klubbene kan skyldes innstillingen og mentaliteten de har. Selv om de også er svært gode til å håndtere ballen, er de kanskje mest kjent for å yte alt de har på banen – og mer til. Og mens Tippeligaen ofte er det høyeste nivået en norsk spiller når, blir den norske toppdivisjonen gjerne bare et steg på veien til større ligaer for islendingene som kommer hit. Kjartansson tror det skyldes at islandske spillere sikter mye høyere enn det norske spillere gjør.

– Tippeligaen er en god liga, men islandske spillere kommer alltid til å ville spille i bedre ligaer, og de jobber hardt for å komme dit.

– Hvordan er mentaliteten til islandske fotballspillere?

– Vi trener mye ekstra, vil hele tiden forbedre oss som spillere og søker alltid etter å spille på et høyere nivå. Alle jobber veldig hardt!, sier Vålerenga-spissen.

Sævarsson er enig, men syns også at nordmenn har en ganske bra mentalitet, selv om det kanskje stopper med en gang en A-lagskontrakt er i hendene.

– I Norge kan man jo leve av å spille fotball, i hvert fall i Tippeligaen, uten å måtte gjøre noe annet. Det er kanskje akkurat det at man må jobbe litt ekstra på Island for å kunne leve av å spille fotball. Det er kanskje den mentaliteten som er litt bedre.

Hør mer om hvilke tanker Sævarsson har om dette:

Norge i framtiden?

«Jeg håper å kunne bidra med både mål og assists i Vålerenga», sa Kjartansson da han signerte for Vålerenga for et drøyt år siden. Nå forteller 24-åringen at forventningene hans da han ankom Norge var å være blant de beste spissene i landet, og han ønsket å score 10-15 mål.

– Jeg syns jeg har vært bedre enn det jeg forventet, sier han.

Det er vel liten tvil om at han både har overgått sine egne, og mange andres forventninger. Etter 22 tippeligakamper sto Kjartansson med 24 mål, og det ble reist spørsmål om han kunne tangere målrekorden fra 1968 på 30 seriemål i løpet av én sesong. Slik ble det imidlertid ikke. Men selv om det ikke ble noen rekord i år, og mange spekulerer i om han forsvinner i løpet av vinteren, tror islendingen selv at han ikke er helt ferdig i Vålerenga enda.

– Jeg tror jeg kan bli en bedre spiller i Vålerenga. Tippeligaen er mitt første steg etter Island, men jeg vil selvfølgelig spille i en større liga i framtiden, og forhåpentligvis vil det skje en dag, avslutter han.

Sævarsson, som fyller 30 år tirsdag, har derimot tilbrakt flere år i Norge. Han kom til Brann da han var like gammel som Kjartansson, og har nærmest vært fast inventar i Branns startellever siden debuten i 2008. Men under Norling har han denne sesongen tilbrakt mer tid på benken enn det både han og supporterne ønsker, og dermed er han usikker på hvordan framtiden i klubben ser ut.

– Jeg har spilt ganske lite, så jeg må ta en vurdering etter sesongen. Det er ikke noe gøy å sitte på benken.

Hør mer om hva han tenker om framtiden her: