This content has been archived. It may no longer be relevant
Etter å vært på hundrevis av fotballkamper i Norge og England, var det endelig tid, i voksen alder, å dra på match i det som muligens har vært verdens beste fotballnasjon i dette århundre; Spania. Onsdag kveld, ja nesten natt, var det duket for Malaga-Barcelona på Estadio la Rosaleda i Malaga.
Jeg ankom Malaga by med tog halvannen time før kampstart. Da pleier det som regel å være såre enkelt å finne veien til stadion i enten England eller Norge. Det er bare å følge folkemassene. Dette fantes ikke utenfor Malaga Jernbanestasjon, selv om jeg ble fortalt at stadion bare var tyve minutter å gå rett frem. Jo nærmere jeg kom jo mer begynte jeg å se folk i drakter. Mest de markanta ”Blaugrana” fargede hjemmedraktene til Barcelona, men etter hvert dukket det opp flere og flere med de lyse blå og hvit-stripete Malagadraktene. Jeg kunne skimte flomlys i det fjerne og innså at jeg var på rett vei.
Da jeg kom til stadion var folkemassene samlet rundt utendørskiosker. Her var det åpenbart at det ikke var alkoholservering inne
på arenaen, for her pimpet spaniakkene både øl, vin og sterkere sorter som om de hadde dårlig tid. Og det begynte de også å få. Nå var de bare femti minutter til avspark.
Utenfor supportersjappa stod det mange flokket rundt en mann, som de tok bilder med. Jeg så nøye på mannen, men måtte litt pinlig innrømme for meg selv at jeg ikke ante hvem dette var. Jeg trodde kanskje det var en gammel malagahelt eller noe liknende, men etter å ha spurt en tilfeldig, viste dette seg å være faren til Neymar, som gjorde meg litt forbauset. Hvem vil ha bilde av seg selv og faren til en superstjerne? Ikke undertegnede, som spaserte videre til inngangen min. Da jeg skulle inn var det en liten guttunge som stelte seg helt inntil meg. Ubehaglig tett, så jeg var helt sikker på at han skulle prøve å rappe lommeboken min som lå anvendelig til i baklommen, men han prøvde bare å snike seg inn forbi vaktene med meg som kamuflasje. Jeg var et ytterst dårlig kamuflasjevalg, ettersom vakten måtte hjelpe meg med billettscanning og fort glimset guttungen bak og ba ham om å pelle seg bort.
Inne på arenaen var det god trøkk, og jeg merket fort at jeg hadde havnet mitt i fanskaren til malaga. Noe som egentlig passet meg greit. Det man fort oppdaget som stor forskjell til England var at her skulle man ha supportereffekter. Alle i kjernen hadde på seg drakt og skjerf. Der du i England blir stemplet som turist hvis har på deg masse effekter var det her helt omvendt. Navn bakpå draktene florerte, og man kunne lese dagens helter, Duda og Santa Cruz bak et par, men de gamle storheter er fortsatt størst i Malaga. Nummer 22 Isco var desidert det navnet som gikk oftest igjen på supporterryggene, og det til tross for at mannen forlot klubben til fordel for Real Madrid før fjorårssesongen.
Kampen sparkes i gang. Ved siden av meg står og hopper et par hundre av de ivrigste ”malaguistaene,” som du kalles hvis du er malagasupporter. Før kampen blir også et banner dratt frem hvor supporterene utrykker sin misnøye mot forbundet. ”PFL = Real + Barsa” snakker sitt tydelige språk. Det synges mye om forza Malaga, men også veldig mye ukvemsord til de besøkende fra nord. Ordet ”puta” som på ingen måte må oversettes, skrikes og synges mot alle Barca-spillerne, og mot folkeslaget de representerer. ”Puta Barca y puta Cataluna” synges repeterende gjennom hele kampen, sammen med den patriotiske og gjennkjennleige strofen ” E viva Espana.”
Kampen i seg selv er svært forutsigbar. Barca får alt de vil ha av ballinehav og Malaga har stengt butikken i midten som tvinger
gjestene til å slå på kant og legge inn, hvor Malaga har fylt opp med alt de har og druser ballen opp mot sin kjappe spiss Noureddine Amrabat, som løp og løp og løp, men ble som regel løpt opp, eller fratatt ball. Barcelona kom til mange halvsjanser, men manglet de aller største, og når i tilegg Lionel Messi bommer totalt med avslutningen på blank kasse, ble dette den første kampen hitill i sesongen katelanerne måtte gå av matta uten nettkjenning. De er derimot fortsatt det eneste laget i La liga som ikke har sluppet inn mål. Men det var på nippet. Innbytter og lånesoldat Luis Alberto hadde kampens største sjanse på en frispark som ble slått som et hardt innlegg, traff mål, og den chilenske keeper Claudio Bravo, rakk bare så vidt å dytte ballen ut.
Når dommeren blåser av kampen går hender i været. Jublende supportere og spillere kan skimtes overalt. I tillegg til små rampeunger som løper ut på banen rett til Barcelonastjernene for å få seg en drakt, bare for å bli jaget tilbake igjen av vakter. Det er en liten triumf for Malaguistaene og kneble stjerne fra Barcelona, selv om de ikke maktet å score selv. Keeper, Idris Kameni, som eneste mann kommer til svingen for å kaste ut drakten sin og å motta den velfortjente hyllesten fra publikum.
Når jeg går ut fra stadion, synger fortsatt hjemmesupporterne, og selv om klokken kun er få minutter unna midnatt er det god kok på vei ut av Estadio La Rosaleda. Det var annerledes og berikende å være kamp i Spania. Jeg hadde trodd at det største med kvelden skulle bli å se Neymar og Messi spille fotball, men det ble engasjementet og stoltheten til Malagustiaene. Malaga kommer til å ende midt på tabellen, og Barcelona kommer til å kjempe om tittelen, men i kveld. I kveld var de like gode.