admin This content has been archived. It may no longer be relevant
“Just because we wear lipstick don’t mean we can’t kick your ass!”
~
Når en snakker om faser innen musikk, er det naturlig å starte med begynnelsen. Og tro meg, det blir alltid en stor føyde ut av “hvem det var som kom først”. Men når det kommer til glammen, er det bred enighet om hvem som først tupperte håret, tok på seg fjærboaen, glitteret, og tightsen: Marc Bolan. Som vokalist og gitarist i det britiske bandet T.Rex, var han altså opphavsmannen bak det hele. Musikken er ikke det man umiddelbart forbinder med glamrocken, i og med at den ikke hadde kommet ennå, men det visuelle var der. Og nei, det var ikke en falsk gimmick satt på for å bli populær, ikke var det på kommando fra et plateselskap heller; Han bare likte det! Kontroversielt som verden aldri hadde sett det, begynte det altså i 1970, da han startet den kanskje mest ukomfortable, sære, pompøse, og ekstravagante typen rock noensinne.
Hår i haugevis
Det er vanskelig å liste opp alt dette kronologisk. Ikke fordi det er tapt i oldtidens skrifter, for alt finnes der ute på nettet, men heller fordi det er massivt, og jeg har andre ting å foreta meg dette året. Dessuten vet vi alle at ting skjer aldri kronologisk. Det er alltid en mølje. Hår-eraen var uten unntak. Da glammen virkelig slo an, spratt det opp nye band i samme hastighet og mengde som nyutsprungne Daft Punk-fans som “alltid” hadde likt dem i fjor. Ikke bare var det et nytt band hver uke, men alle de gamle store ble plutselig glam de også! Selv om det er vidt og rotete, kan en alltid nevne de artistene som virkelig fikk fart i sakene:
David Bowie
Inspirert av japansk Kabuki og Andy Warhol, ispedd litt medfødt trengsel for å vise seg frem, var Bowie tungt medvirkende til å få den androgyne mannen standardisert.
Etter at Space Oddity kom ut, (fem dager før månelandingen i 1969) hadde han stjernestatus. Selv om glam-bandene mot slutten av perioden ble en kommersiell og korporativ farsott, var David Bowie et prakteksempel på idealrockeren fra 80-tallet: Han gjorde, og spilte hva han ville, når han ville. Når bransjen var preget av mannemenn, tok han den helt ut – i motsatt retning. Når en trodde man kjente stilen hans, endret han den. Faen heller, han bare lagde seg et alter ego han! Musikken var – som med T.Rex, ikke det en assosierer med glam-rock og hair-metal, men sounden var definitivt med på å legge grunnlaget 70- og 80-tallets glammere kunne boltre seg over. For ikke å snakke om hans gjennomgående budskap: Vær rar, og vær stolt av det.
Slade
Disse gutta var beviset på at image har noe å si for popularitet. Medlemmene var alle fra den britiske arbeiderklassen, med musikalsk bakgrunn i hard-rock og punken. Og ja, de var skinheads. Som alle andre punk-rock band på den tiden.
De slo ikke godt an. Men etter at tidligere Jimi Hendrix-manager Chas Chandler ble interessert i musikken deres, og tilbød seg å yte det tilsvarende for Slade, ble det andre boller. De endret stilen helt, ved å gro håret langt, og å ta på seg merkelige kostymer. De slo gjennom med en coverversjon av Little Richards “Get Down and Get With It”, og gjorde seg videre kjent med å feilstave sangtitlene sine med vilje (jf. “Coz I Luv You”, “Gudbuy Gudbuy”). Nå kjennetegnes nok bandet med vokalist Noddy Holder’s enorme kinnskjegg, og flosshatt. De allierte seg med den rykende ferske glambevegelsen, endte med å toppe 70-tallets poplister, hvor de lå over andre kjente band som Roxy Music, Smokie, Mud, Sweet, og nevnte T.Rex og David Bowie. Slade hadde den tunge, energiske sounden, og de var notoriske når det kom til publikumsdeltakelse. I bunn og grunn handlet det bare om å ha det gøy, og dette var de mestere i!
Glamerica, The Land of the Free
Hvem som virkelig var først i USA, er det vanskelig å få grep på. Amerika tviholdt lenge på hippiekulturen, og fortsatt var i sitt emosjonelle kjølvann av Vietnamkrigen. Men amerikanerne la merke til hva som skjedde på den andre siden av atlanteren, og ikke lenge ut i 70-tallet, ble de bitt av kleggen. Og i kjent stil, gjorde de det større, gærnere, og stoltere! Band som hoppet på hår-vogna, var kjente grupper som New York Dolls, Kiss, Alice Cooper, Iggy Pop, og Suzi Quatro – jenta som kledde seg ut som mann.
Utover slutten av 70-tallet utviklet glam-rocken seg til å bli en enorm franchise, og spesielt var de androgyne galningene å se på vestkysten. I Hollywood var glammen størst, og det var her de største bosatte seg. Så hva får man om man krysser enormt populære rockere med en nærmest utømmelig brønn av penger og luksus?
Mötley Crue – Toppen av kransekaka
Du trodde kanskje Keith Richards var drøy som sniffet sin fars aske? Trodde du Lemmy var gæren? Nei nei nei. Nikki Sixx og gutta fra Mötley har en del å lære de andre jyplingene om hvordan å være vill! Hør Sixx beskrive en typisk dag i hans liv her: (Du kan godt spole til 1:42)
https://www.youtube.com/watch?v=ekIRSoCXt4g
Mötley Crue var ikke spesielt flinke til å spille musikk, men de var klin sprø! De kjøpte nye hus annen hver uke, med prislapper mellom 1-2 millioner dollar! Det sies også at Nikki Sixx har hatt sex med flere mennesker enn Gene Simmons fra Kiss! Det bør si sitt. Dessuten har han vært gjennom seks overdoser, hvor han ved én av dem var erklært død. Gjengen lever fortsatt, og de planlegger en avslutnigsturné som visstnok skal vare i 3 år.
Dagens glam
Da hippiene var opptatt av peace & love, kom den nye generasjonen og ga blaffen. Det handlet bare om å ha det gøy. Man skulle drite i hva andre sa, og dette med kjønn var det ikke så farlig med. I dag er det ikke mye igjen av glammen. Man har jo alltids bandene fra fordums tid, som var glammere da det var aktuelt, men som en bevegelse, er den død. Eller?
Man har jo selvfølgelig Østfolds store sønner, Wig Wam, som slo opp nå i mars. Deres finske brødre fra MGP, Lordi, er fortsatt i live, og nei, de spiller ikke death-metal. Glam er fortsatt gedigent i Asia, og også Sverige har en temmelig frisk kultur for glam ennå.
Så hva feiler det Norge? Jo, Bergen har faktisk sitt eget glam-band: Malice In Wonderland. De sparker, og de er store i resten av verden! Ikke bare har de spilt for fire- og fem-sifrede antall publikumere i Finland og Kina, men de har turnert med Def Lepard, og spilt inn plate med Tim Palmer, produsenten bak U2 og Ozzy.
Så jeg spør igjen, hva feiler det Norge?
Vårt lille land har nemlig en knøttliten kulturelite som subjektivt bestemmer hva som skal være kult. Kommer det noe som ikke faller innenfor smaken, så vekk med det. Ta for eksempel Jørn Lande, som ikke bare har solgt over 7 millioner plater, men som har sunget for Avantasia, Masterplan, Ark, Beyond Twilight og Yngwie Malmsteen. Han har spilt med trommisen til Dio for faen! Og ikke så mye som et lite notis i avisene. Norge skrev aldri noe særlig om Black Metal før vi merket at det var en av de største tingene vi har utrettet siden olje og fiske.
Kulturnorge er fiksert på en sjangerprioritering som ikke bare ødelegger for nye band som eksprimenterer utenom det hippe, men det ødelegger for variasjonen man kunne hatt her til lands.
Lydmuren hadde forrige uke besøk av Chri$ Wicked fra Malice In Wonderland, og vi tok en prat om glammen og dens betydning.
Hør reprisen her: