Hva kom først, pornoen eller funken?

This content has been archived. It may no longer be relevant

 
  Ja, hva kom egentlig først? – Svaret er åpenbart pornoen.
 
 

Oldtidens porr

Pornografien er like gammel som oss selv, og har utviklet seg teknologisk parallelt med de visuelle mediene. Det første beviset på pornografi er en statuett fra prehistorisk tid, ved navnet Venus fra Willendorf. Det finnes også innrisninger i stein.

Den kulturelle forståelsen for pornografi var ikke forstått før i viktorianske tider. Med skrivekunsten kom erotisk litteratur, med trykkekunsten ble det masseprodusert, med fotografiets oppdagelse, fikk man erotiske bilder, og gradvis med utviklingen av teknologien ble det alltid brutt grenser ved menneskets toleranse for nakenhet i lystelig forstand.

Men så var det dette med musikken da – det er opplagt at de nevnte formene for pornografi ikke hadde noen tilhørende musikk, og enda klarere, ingen typisk musikk. Det var først med filmrullens inntog at lyden ble satt riktig pris på. I begynnelsen var det i svart/hvitt og stumt, så synkronisert lyd og bilde var ennå ikke funnet på. For at publikum skulle bli tilfredsstilt på flest mulig sansenivå, var det ofte en pianist gjemt i et dunkelt hjørne i kinosalen. (Ja, på den tiden så man kun filmer på Cinema.) Musikkstilen gikk for det meste i taffel, som spilt til de andre stumfilmene, altså var ikke pornomusikken definert her heller. Det skulle ta lang tid før skaperne innen pornografi definerte det vi alle kaller pornomusikk.

Det eksperimentelle 60-tallet

Peace! Love! Hippienes tid var kommet. Du har vel hørt om Woodstock ’69? Ja, da vet du hvor greit det var å være naken. Rebelsk ungdom “gave it to the Man”, og gjorde det eksakt motsatte enn det deres stive post-krigsforeldre ville. De røkte marihuana, tok syre, danset nakne rundt bålet, hadde masse sex ved bålet, og de hørte på ny og rar musikk: Funk.

Det skal sies at dette tiåret også (og kanskje aller mest) var preget av eksperimentell rock og folk, men en skal ikke glemme R&B og soulens merkelige lillebror. Lillebroren som kledde seg rart, spilte på merkelige instrumenter, og alltid refererte til sex. Hvem kan ha funnet opp noe sånt? Det knives om hvem det var som fant opp funken: George Clinton? Dyke & the Blazers? James Brown? Little Richard? Det er ikke så farlig. Poenget er at det var hipt! Den nye generasjonen elsket det, og sammen med den eksperimentelle livsstilen, rusen og alle fargene, var dette en gylden mulighet for pornografien! Regissørene så antakeligvis at målgruppen var de unge, og hvorfor ikke appellere i den retning?

Sex-appeal herfra til månen

Med utviklingen av masseproduksjon av musikk, følger stor vekst i antall musikere, sjangere og sub-sjangere på 70-tallet. Funken ble stående som en sterk sjanger, med flere grener under seg. Funk-rock, slow-funk, boogie, go-go, jam, osv. De færreste funkmusikerne var såpass streite at de lagde plain funk, da ville de ikke vært funkmusikere.

De var sære, og hadde nesten alltid en “greie”. Ta for eksempel Bootsy Collins, som var opphengt i stjerner (stjerneformet bass, briller, ringer, you name it), og Larry Graham som skulle ha alt i hvitt og gull. Men alle hadde til felles at de var litt i overkant seksuelle. Å nei, jeg sier ikke at de var umotbydelige svin, de hadde seg nok mer enn Gene Simmons kunne drømt om. De hadde sex-appeal herfra til månen! Det var kanskje nettopp her at pornoen trykket funken inn til barmen. (Om det er lov å si?) Med funkens gjennomgående seksuelle lyrikk og visuelle elementer, og for ikke å glemme de seige, taktfaste rytmene, var funken kommet for å bli i pornografiens historie.

Deep Throat

Den absolutte fasit for ekte porno-funk er å finne i filmen “Deep Throat” fra 1972. Denne filmen satte pornomusikken på kartet. Her brukte regissøren Jerry Gerard musikken på en såpass nyskapende måte at bare sjangeren av musikk som ble tatt i bruk, ble igjen til idag. Det fascinernde med Deep Throat er at soundtrackene ble spilt inn før filmingen. Dette tok Gerard nytte av, og baserte hele filmen på musikken alene. Sceneskifter ble gjort i sangskifter, pornostjernene jokket i takt med musikken, og det som var av dialoger ble gjort akkurat da sangene tillot det. Artistene bak musikken er anonyme, noe de kan angre på, for en får kjøpt enkeltsanger i både CD- og LP-format for 300 $ pr. stk.

80-tallet – d.d.

En hører alltid forskjellige soundtracks i porno. Fra og med 80-tallet har lydsporene endret seg i lengde og bredde. Fra tysk metall til harry disco, til sjelløse, japanske pianoballader à la Final Fantasy. Alle med innspill av funk. Men det er den renspikkede, grisete funken som har den mest fremtredende rollen i pornoens musikalske verden. Hvem trekker ikke seksuelle seksuelle referanser når man hører “slapping” på bass? Eller hva med den gjenkjennelige wah-wah effekten på gitar?

Bow-chicka-whacka-chicka!

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2013/04/Lydmuren-Pornomusikk-19.04.13.mp3]

 Pornomusikk verdt å sjekke ut:

– Klaus Harmony
– Pornosonic
– Soundtracks fra “Deep Throat
– P-Funk All Stars
– Parliament
– Larry Graham & Graham Central Station
– Teddy Pendergrass
– Luther Vandross
– Bootsy Collins

 

(PS: Ingen peniser ble berørt i utarbeidingen av denne sendingen.)

 

 

Anbefalte artikler