Anmeldelse: Glassdukkene

This content has been archived. It may no longer be relevant

I Nils Gaups krim-thriller Glassdukkene kan man trekke frem Stig Henrik Hoff og omgivelsene i Tromsø som det mest positive. En matt spenning og tam handling er dessverre de bærende elementene i denne historien om drap og kidnapping i og rundt vakre Tromsø. Nils Gaup skal være glad for at det er Stig Henrik Hoff som står i sentrum av denne historien, som en nordnorsk versjon av Varg Veum.

Forsvinningen

Når en mor kontakter Tromsø-politiet angående hennes datters forsvinning, Lisa Beck (Nina Yndis), blir den samiske kriminaletterforskeren Aslak Eira (Stig Henrik Hoff), som tilbringer sin frihelg på vidden med sin sønn, kontaktet av sin nye partner, Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen). Det viser seg at Lisa Beck og to studievenninner driver med lyssky virksomhet på nettet, som kan ha ført til at Lisa har forsvunnet. Fra det første møtet med sin nye partner, virker det ikke som om det er noen som helst «klikk» mellom Eira og Berger. Dialogen og samspillet virker påtatt, lite gjennomført og kjedelig – noe som blir en gjenganger blant flere av karakterene utover i filmen. Heldigvis for flyten i filmen bruker ikke manusforfatter Stein Leikanger mye tid på å overforklare etterforskningens fremgang og ledetråder.

Bærende hovedrolle

Stig Henrik Hoff gjør seg ikke bort i rollen som etterforsker Aslak Eira, selv om karakteren er bygd opp, lag for lag, av klisjeer og stereotyper man har sett i lignende filmer. Han er en velykket og dyktig politimann som gang på gang svikter i rollen som far. Lena Kristin Ellingsen, som blant annet er kjent for sin rolle som Vibeke Haglund i NRKs Mammon, flyter mer eller mindre bare med i historien, og blir brukt i situasjoner der det ikke er mulig at Aslak Eira er med. Det dukker og opp flere kjente fjes fra norsk film og tv, noe som hjelper en litt haltende film med sine prestasjoner – men ikke nok til å redde helhetsinntrykket.

Rart er det når Trond Fausa Aurvåg (Lillyhammer) plutselig dukker opp i et avhør, som advokaten til en mistenkt, uten å si noe; i en scene som varer i omlag 30 sekunder.

Aslak Eira blir fremstilt som en nordnorsk Varg Veum, noe Stig Henrik Hoff gjennomfører med glans, men man sitter igjen med en følelse av at Hoff hadde fortjent en historie med mer spenning og bedre dramatikk. Som publikum sliter man med å leve seg skikkelig inn i historien, og man får aldri en følelse av at det kommer til å gå skikkelig galt.

Filmen anbefales til de som virkelig elsker Stig Henrik Hoff, for filmens underholdningsverdi i seg selv er virkelig lav. En får bare håpe at oppfølgeren hever seg flere hakk.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=NZ5wDazSY68]