Studentfredag Hvorfor regnes teater og opera som høykultur? Det spørsmålet tok vi opp i Studentmorgen fredag.
Er ikke alle kulturopplevelser verdifulle på sitt vis? Standup, radio, sport og konserter kan gi like sterke inntrykk, men nevnes sjelden i samme åndedrag som teater og opera.
Det var nettopp slike opplevelser som fikk meg til å reflektere over hva vi egentlig mener når vi snakker om høykultur
En kort anmeldelse – Dylanselskapet og La traviata
Dylanselskapet
Dylanselskapet er et svensk stykke som har funnet veien til Det Vestnorske Teateret. Stykket følger fire menn, et komplisert vennskap og Bob Dylan som fellesnevner. Forestillingen fikk meg og vennene mine til å felle noen tårer.
Bergens Tidende oppsummerte det slik:
«Denne forestillingen bør kunne trekke menn opp av sofaen.»
Det som slo meg i etterkant, var hvor nært og tilgjengelig det hele føltes. Det opplevdes ikke som «høykultur» i praksis, bare som en god historie. Likevel er det nettopp teater som ofte plasseres i denne kategorien.
La traviata
La traviata, på den andre siden, er et operastykke der vi følger den prostituerte Violetta og hennes forhold til Alfredo. Konfliktene mellom dem og omgivelsene driver historien fremover.
Men det interessante var ikke bare opplevelsen i seg selv. Det var kontrasten mellom de to forestillingene, og hvordan begge likevel automatisk plasseres i kategorien «høykultur».
Begge traff meg, men på helt ulike måter.
Likevel satt jeg igjen med det samme spørsmålet: Hvorfor regnes dette som høykultur?
Kulturell kapital
Et begrep som ofte knyttes til høykultur, er kulturell kapital. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu introduserte begrepet på 1970-tallet. Det handler om kunnskap, smak, utdanning og kulturelle vaner som gir sosial status.
Da jeg satt i salen, både på teateret og operaen, merket jeg hvordan denne statusen fortsatt lever. Publikum besto i stor grad av eldre mennesker, og bortsett fra noen barn som var der med foreldrene sine, var vi blant de yngste.
Det er som om tradisjonene rundt disse institusjonene fortsatt skaper en usynlig terskel.
Kanskje er det nettopp dette som gjør at teater og opera fortsatt regnes som høykultur i dag: ikke nødvendigvis kvaliteten alene, men historien, statusen og hvem som tradisjonelt har hatt tilgang til dem.
Ut av salen
Kanskje er høykultur bare et gammelt begrep vi fortsatt bruker uten å stille spørsmål ved det.
For hvis både Bob Dylan og italiensk opera kan treffe like sterkt, hvem bestemmer egentlig hva som er «fint nok»?
Kanskje ligger ikke svaret i selve opplevelsen, men i hva vi velger å kalle kultur i dag.
Og hvis det er et spørsmål som fortjener flere stemmer, er det kanskje nettopp dette. Også bør kanskje Skumma Kultur få det siste ordet.
Vil du høre oss diskutere høykultur? Lytt til episoden under.