Kinosyndromet Bilde brukt med tillatelse fra regissør Dag Johan Haugerud.
Regissør Dag Johan Haugerud har gitt ut filmen Sex, som har premiere på norske kinoer den 1. mars. Dette er den første filmen i en trilogi kalt Sex, Drømmer og Kjærlighet. Mikael og Selma fra Kinosyndromet har satt seg ned med Haugerud og skuespiller Thorbjørn Harr for å snakke om deres nyeste film.
Hvordan påvirker din litterære bakgrunn deg som filmskaper, Dag Johan?
– Det at jeg skriver og er forfatter påvirker det mye. Jeg er veldig glad i å jobbe med manus. Mange vil si jeg har litterære filmer, fordi de har veldig mye tekst og dialog.
Hvordan er det å jobbe med slike manus, Thorbjørn?
– Dag Johan skriver veldig gode og interessante manus. Han har også gaven til å skrive helt fantastiske replikker og manus som tar opp interessante problemstillinger. Medskuespilleren min Jan Gunnar kalte det moderne idédrama.
I pressekonferansen etter filmen oppfordret du mannfolk til å se filmen. Hva mente du med dette, Thorbjørn?
– Det er fordi vi ser mennesker snakke sammen i denne filmen på en litt misunnelsesverdig måte. Det er kanskje ikke alltid man klarer å snakke sånn i virkeligheten, men det kan være inspirasjon. Det er mulig å være så åpen. Jeg er veldig stolt av å være med i filmen fordi den tør å gjøre noe mer enn bare å underholde.
Ny trilogi
Dette den første filmen i en trilogi. Hvordan vil trilogien fortsette, Dag Johan?
– Den neste filmen handler om den første seksuelle opplevelsen til en tenåringsjente. Det er et helt nytt utgangspunkt for å snakke om sex, at kroppen våkner.
– Den tredje filmen skal handle om to voksne mennesker som lurer på om det er mulig å ha et friere seksualliv til tross for at de er i et forhold, og om det er mulig å ikke være i et forhold.
Hvilke filmer så dere under studietiden?
– Jeg studerte filmvitenskap, så jeg så hele filmhistorien fra stumfilmstiden og fremover. Vi så fire filmer om dagen på kino!, sier Haugerud.
– Fire filmer?! Å fy flate, sier Harr.
– Vi så to filmer på dagtid og to filmer på kveldstid. Når du ser så mange filmer så vil du bare se mer egentlig, svarer Haugerud.
Du da, Thorbjørn?
– Jeg så alt med Willem Dafoe som var mitt store forbilde på den tiden. Jeg så mye annet også, men jeg var ikke en sånn filmnerd, som så på nærheten av så mye som Dag Johan. Jeg sier til unge folk at det er veldig viktig å få seg noen forbilder. Ikke for å bli som dem, men prøve å finne ut hva de gjør.
Å finne ut av det kan frigjøre deg til å finne ut av hva du selv vil.”
Forbilder
Hvem er deres forbilder?
– Jeg vil ikke si jeg har forbilder, men jeg har veldig mange som jeg setter høyt og blir inspirert av. Det er utrolig mange filmer som har vært viktig for meg som jeg hele tiden kopierer. Når jeg ser egne filmer så ser jeg hva jeg kopierer, så de er fulle av stjeling. Jeg vet ikke om man kan kalle det forbilde? sier Haugerud.
– Når jeg sier forbilde så tenker jeg ikke at jeg skal bli som dem. Det er feil måte å ha forbilde, men å bli inspirert, og som Dag Johan sier, rappe og prøve å gjøre det likt. Det som er grusomt for når man blir eldre så møter man forbildene sine, og man vil sjelden bli som dem. Men man vil prøve å lære av hva de gjør, sier Harr.
Små sekunder med lykke
Hva kommer dere til å savne fra filminnspillingen?
– Jeg liker veldig godt å være på filmopptak. Det er mye frustrasjon underveis, men jeg har, bank i bordet, aldri vært på et filmopptak som jeg ikke har likt å være på. Jeg blir nostalgisk bare en måned etter, sier Haugerud.
– Det er noen øyeblikk her i filmen hvor vi er to skuespillere som spiller i en scene. Vi improviserer ikke ordene, men den stemningen som oppstår eller hvordan kollegaene mine reagerer kan gjøre at jeg sier replikkene mine på en helt ny måte. Og hvis begge to kan si det, så har det skjedd noe ekte. På film ønsker man å få til noe ekte, og det kan jo aldri bli helt ekte, men akkurat de reaksjonene når vi overrasker hverandre kan være det. Det er de små sekundene med lykke som jeg alltid husker fra et filmsett, tilføyer Harr.
