Piggtråd Etter 5 dager med metal i Bergen avsluttes Beyond The Gates 2022 med et heidundrende show i en mørk og røyklagt Grieghall.
Unto Others
Kvelden ble sparket i gang med amerikanske Unto Others, et relativt nytt heavy metal band med tydelige inspirasjoner fra det glade 80-tall. Her blir publikum servert catchy vokallinjer, gitarharmonier med tydelig Maiden-inspirasjon og masse clean-gitar dekket i chorus! Med bassist og lead-gitarist som fyker rundt som fyrverkeri på scenen og en uttrykksløs vokalist med solbriller som står på stedet vil under hele konserten, kan det virke som bandet har litt imageproblemer og fremstår nesten litt komisk. Fremføringen og det musikalske er det likevel ingenting å si noe på, men dessverre er ikke lyden optimal på alle låtene som fører til at vi mister en gitarsolo her og en andrestemme der. Jeg likte uansett veldig godt det vi fikk servert her. Unto Others traff rett hjem hos meg!
Tribulation
Kveldens andre band har kommet helt fra Sverige og trekker langt flere folk inn i salen. En mørkere stemning fyller en røyklagt Grieghallen. Bandet har en egen kombinasjon av det mørke og melodiske, med mye bedre lyd enn under første konsert. Det trekker ned at brukes veldig mye preinnspilte lydspor som spilles over anlegget (med mindre de har gjemt en keyboardist bak scenen). På flere låter blir bandet stående å vente på at de kan begynne å spille over lydsporet. Selv om det ikke er noe å si på fremførelsen klarer heller ikke Tribulation å fange meg på samme måte som Unto Others.
PS. Det må sies at jeg valgte å sitte under denne konserten, ikke skyt meg for det.
Candlemass
Kl 20:40 er det duket for mitt høydepunkt for kvelden, Candlemass. Svenskene skal i kveld hedre “Nightfall”-skiva, som i år har 35års-jubileum. Idet “Gothic Stone” settes på anlegget bygger spenningen seg opp i salen, før bandet åpner showet med “The Well of Souls”. Deretter kommer hele “Nightfall” som perler på en snor. Det er ingen underdrivelse å si at Candlemass er i en annen liga enn de to foregående bandene. Vokalist Johan Längqvist sliter til tider med å nå opp til de lyseste partiene, originalt sunget av Messiah Marcolin. Dette er han dog fullt klar over og drar her med seg publikum, samtidig som han selv synger mørkere med bred vibrato. Bandet leker seg med låtene og ser ut til å kose seg utrolig mye på scenen, som smitter over på oss i salen. Konserten avsluttes med “Solitude” fra mesterverket “Epicus Doomicus Metallicus”, som fører Grieghallen inn i reneste allsangstemning og er en fantastisk avslutning på en konsert jeg sent vil glemme. Candlemass løfter virkelig denne kvelden til et nytt nivå og gjør at jeg nesten gruer meg til Mercyful Fate, for de kan umulig være like bra.
Mercyful Fate
Ut ifra hvilket band som pryder flest t-skjorter i lokalet, er det liten tvil om at Mercyful Fate er kveldens største begivenhet for de fleste. Første låt ut er “The Oath” og etter bandet har inntatt scenen stiger King Diamond ut av røyken ikledd mørkerød kappe og geitemaske, samt hans legendariske ansiktssminke. Sjelden har jeg sett så mange konsertgåere leve seg inn i musikken med like stor teatralsk glede. Det synges, skuespilles og gestikuleres synkront med kongen på scenen. Selve scenen har nå også blitt ombygd for å akkompagnere den helveteslignende settingen Mercyful prøver å sette. Det er ganske utrolig at en mann på 66år ikke låter en dag eldre enn han gjorde for nesten 40 år siden. Hvert eneste falsetto-skrik er like engasjerende nå som da. Resten av bandet låter også upåklagelig og det er ikke underskudd på raske gitarsoloer og proggete riff i kjent stil. Kongen gjennomfører flere kostymeskift i løpet av kvelden, noe jeg skulle ønske at hans bandkamerat Hank Scehrmann også hadde gjort, for det å spille gitar med caps bakfrem og solbriller i Mercyful Fate synes jeg nesten blir for dumt.
At jeg ikke har hørt mer på Mercyful Fate før denne kvelden er noe jeg angrer sterkt på og min dårlige kjennskap til låtene deres gjør at konserten føles litt for lang. Dette er utrolig synd, for det virker som alle andre i publikum koser seg mer enn meg og gauler med på hver eneste låt, som hovedsakelig er fra de to første platene. Mange i salen vil si at dette var kveldens høydepunkt, men i mine øyne blir Candlemass stående et hakk over. Jeg skal gjøre min hjemmelekse og høre mer på Mercyful Fate fremover. Neste gang skal også jeg synge med av full hals!
