Moro i helvete

Supergiant Games har ikke tatt ett eneste feilsteg med spillutgivelsene sine så langt, og indieutvikleren som står bak spill som Transistor og Bastion fortsetter det plettfrie rullebladet med Hades. I motsetning til Supergiant sine tidligere spill som var sjangerunike og veldig særegne, tar Hades en sjanger som er vanskelig å sette seg inn i og gjør den til en fornøyelse selv for folk som ikke liker den. Selv om det begynner å bli noen måneder siden Hades først ble lansert, fikk spillet nylig en fysisk Switch-lansering og jeg benytter derfor muligheten til å skryte det opp i skyene. Eller ned til helvete, hvis det skal være tematisk riktig.

Det første elementet som gjør Hades til et unikt innslag i roguelike-sjangeren er tematikken det tar i bruk. Du spiller som Hades, sønn av Zagreus. Uten å gå for dypt i historien eller mytologien er Hades drittlei sin egen far og vil helst ut av helvete. Spesielt siden onkel Zeus og andre mytologiske karakterer konstant tar kontakt mens de prøver å hjelpe han opp til Olympus og snakker om hvor digg de har det der. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort når du sitter fast i helvete og må kjempe deg ut gjennom en stor variasjon av fiender. Som andre spill i roguelike-sjangeren, må du kjempe deg gjennom tilfeldig genererte rom som åpner veien videre til flere mulige rom som du må velge mellom. På slutten av hvert rom får du en liten oppgradering avhengig av hvilken vei du valgte, og sånn oppgraderer du Hades gradvis fram til slutten der du kjemper mot hovedfienden i hver etasje. Og det er selvsagt her hovedmoroen ved spillet ligger.

I prinsippet er Hades mekanisk enkelt å lære. Du har et lettangrep og tungangrep, et spesialangrep og en manøver for å dukke unna fiender. Men hjelpen du får fra alle gudene fra Olympus og de forskjellige variasjonene av evner som du kan låse opp til alle disse mekanismene gjør at hver enkel gjennomgang av Hades føles frisk ut, selv når man har flere titalls fluktforsøk fra helvete under beltet.

Det ligger en slags dybde i dette kampsystemet som kommer til å ta en god del timer å avdekke helt, og det er balansert så det nesten aldri føles urettferdig ut når du når de høyere etasjene og de normale rommene med fiender begynner å kreve litt mer oppmerksomhet.

Og enda bedre blir det når du oppdager hvordan Supergiant forbedrer de aller verste delene av sjangeren de tar inspirasjon av. Det mange roguelikes sliter med er en slags mangel på progresjonsfølelse. Hvis du dør og må starte helt på nytt, har du sjeldent fått noen form for oppgradering utenom å ha låst opp et par nye ting du kanskje får finne om 10 timers tid og du vet hva et par ekstra fiender gjør. Hades gjør dette milevis bedre enn noen andre.

Hver gang du dør sendes du tilbake til House of Hades, der du kan foreta deg alle mulige former for oppgraderinger for å gjøre din neste helvetestur enklere gjennom småplukk du fant på forrige tur. Ikke bare oppgraderinger som gjør ting mer praktisk for deg, men også nye våpen utenom det tradisjonelle sverdet du begynner med (pil-og-bue var min personlige favoritt). Ikke bare det, men det er også historiemessig logikk i at du dør.

Når du ender opp her og foretar deg oppgraderinger, kan det hende at enkelte sidekarakter har ny historieinformasjon å gi deg basert på hva skjedde de siste få helvetesturene. Og til min overraskelse er dette faktisk en handling som er verdt å følge med på, spesielt om du har interesse i mytologi.

Kort oppsummert så er dette sjangerbeste på et så høyt nivå at selv folk som ikke liker sjangeren blir fortapt i dette spillet. Spillet har den unike Supergiant-følelsen som viser at dette er noe kun de kunne fått til, og kombinasjonen av alle elementene som gjør opp kampsystemet er uslåelig. Hades er bare nydelig på alle fronter, og bør prøves ut umiddelbart.

Hardcore