Da var saken BIFF

Det burde ikke komme som noen overraskelse at vi i Kinosyndromet anser dette som kanskje den beste tiden på året, hvor vi får muligheten til å tilbringe mesteparten av tiden vår i en mørk kinosal i godt over en uke og meske oss med det mest obskure, unike og beste filmåret har å tilby.

Covid og Disney til tross

Koronatilværelsen traff BIFF overraskende lite, etter min mening. Først og fremst ble kapasiteten i salene omtrent halvert, ettersom det måtte være minimum ett sete mellom hver person/kohort, så noen filmer ble litt raskere utsolgt enn vanlig. Årets festival ble derfor noen dager lengre enn ordinært, siden hver film fikk flere visninger enn tidligere år. Dessuten er mellomrommet mellom seter noe jeg aldri kommer til å klage på, og sikkert det jeg vil savne mest når (les: hvis) verden går tilbake til det vanlige.

Om man hadde papirbilletter til en film måtte man også skrive seg opp på et skjema for at de kunne føre en eventuell smittesporing. Det ble litt slitsomt når man skulle se fire filmer på en kveld, men det mest inntrengende som skjedde på årets festival handlet ikke om korona, men heller om filmverdenens store overherre: Disney. Musehuset er nemlig den nye eieren av Searchlight, distributøren av Nomadland, en av de mest kritikerroste filmene på årets festival.

Fordi Disney var livredde for at noen skulle ta video eller bilder av filmen under visningen, forlanget de at det måtte være en vekter i salen til enhver tid for å holde et øye på at publikum ikke brukte telefonene sine. At folk bruker mobilene sine på kino er selvfølgelig en styggedom av høyeste rang, men at Disney går til så mye bry for å verne om en film om en seksti år gammel dame som kjører en minivan er ganske komisk. Det er ikke snakk om den nyeste Avengers-filmen, Mikke.

Tre av de mest unike opplevelsene

Nomadland var forresten en helt fantastisk film, men det bør selvfølgelig nevnes at ikke alt vi så var like bra. Med tanke på hvor mye vi så som vi aldri hadde hørt om på forhånd, og som vi sannsynligvis aldri ville sett om vi ikke så dem på BIFF, er dette sannsynligvis uunngåelig. De filmene som ikke var strålende, derimot, var heldigvis nesten alltid interessante og keitete nok til å være mer enn verdt tiden vår. Generiske filmer man har “sett hundre ganger før” skal godt gjøres å finne på festival.

Om jeg skal trekke frem tre unike filmopplevelser fra årets festival, må jeg begynne med Oasis, en Serbisk film om et trekantdrama mellom tre unge voksne på en institusjon for utviklingshemmede, hvor hovedkarakterene blir spilt av tre ungdommer med autisme. Den dogmeaktige rollebesetningen gav filmen enormt mye autentisitet og en trygg og medmenneskelig regi passet godt på å menneskeliggjøre en gruppe med mennesker som altfor ofte blir sett ned på eller oversett i filmbransjen.

Gunda var den mest unike dokumentarene jeg har sett på en god stund, og kanskje også det mest tålmodighetsprøvende jeg snublet over på årets festival. I korte trekk følger filmen en gruppe med gårdsdyr som lever livene sine ute i naturen. 93 minutter med gårdsdyr i svart-hvitt, helt uten voice-over eller musikk. Det høres kanskje ikke fristende ut for folk flest, men den var vakker og slagkraftig nok til å fundamentalt endre hvordan jeg ser på dyrevern og kjøttproduksjon.

Palm Springs var en ny vri på den klassiske Groundhog day-sjangeren, og endte opp med å bli den morsomste og mest underholdende kinoopplevelsen jeg fikk på hele årets festival, og ingen er mer overrasket over det enn meg selv. Vi lever dessverre i en tid hvor amerikanske komedier stort sett har blitt late innspillinger av improv-teater mellom komiker-millionærer som sluttet å bry seg tidlig på 2000-tallet, men det er åpenbart at førstegangsregissør Max Barbakow er ute etter å vise at man fortsatt kan lage nye, genuine, smarte og hysterisk morsomme komedier i Hollywood, og få det hele til å virke lekende lett.

En grundigere gjennomgang av hva Terje og jeg syntes om dokumentarene og spillefilmene vi fikk muligheten til å se ligger ute som podcast, linket nederst i denne artikkelen.

Ikke bare for de aller mest ihuga

Personlig fikk jeg sett 22 filmer på BIFF i år, spredt over ti dager. Ny personlig rekord for meg, men likevel bare barnemat sammenlignet med hva Terje fikk til; hele 35 filmer. Våre mest konservative estimater sier at dette tilsvarer over 60 timer i kinosalene på Kvarteret, Cinemateket og Magnus Barfots Gate.

Likevel, det nærmest sykelige engasjementet vi kinonerder viser på BIFF bør virkelig ikke ses på som den eneste måten å nyte BIFF på. Vi er alle utrolig heldige som befinner oss i samme by som Norges største filmfestival, og det synes vi flere burde prøve å dra nytte ut av. I et kinolandskap hvor de vanligste klagene man får høre er de stadig økende billettprisene og de nærmest endeløse reklamene som vises før hver film, bør det understrekes at man på filmfestival får se filmer langt billigere enn vanlig, helt uten reklame.

(Vil understreke at verken BIFF eller Bergen Kino har bestukket meg for å skrive noe av dette, jeg er bare veldig glad i filmfestival og håper de kan holde den gående i mange år til)