Lider du av samme diagnose som meg?

Og som programleder i Studentrådet, et program som baserer seg på å løse alle andre sine problemer, syns jeg dette ga like mye mening som å arrangere fadderuke midt i en pandemi.

Nettopp, veldig lite mening.

Hvordan kan jeg, som på død og liv skal løse alle andre sine problemer hver uke, aldri våge å gi fra meg mine egne problemer?

«Jeg har jo ikke SÅ alvorlige problemer», «DET klarer jeg da å takle på egenhånd» eller til og med «Hva om de tenker at problemene mine er TEITE?» var tanker som meldte snikende ankomst i takt med halvhjertet Googling etter psykologhjelp.

Kvelden endte med at jeg la fra meg hele psykologprosjektet, fikk en mini-eksistensiell angst og døyvet tankene med WAPdansing på Tik Tok og sjokolade.

Høres kanskje ut som en som trenger noen å snakke med, gjør det ikke?

Det er nemlig ikke kun psykologer jeg vegrer meg for å invitere inn i hjernebarken min. Det gjelder for så vidt alt som kryper og går som våger å spørre meg hvordan jeg EGENTLIG har det.

Så hvorfor skjelver jeg helt inn i benmargen ved tanken om å plage en person (til og med til en person som får BETALT) for å høre på meg snakke om meg selv? Hva er EGENTLIG problemet her?

Jeg tror at jeg, i likhet med mange andre sjeler der ute, lider av min nylig oppdiktede diagnose: problemskyhet. Problemskyhet oppstår når du ikke vil snakke med andre folk om dine problemer. I frykt for å plage noen med dem, i frykt for å være til unødvendig bry, i frykt for å lage problemet større enn det allerede er og frykt for å ta tak i gamle traumer. Problemskyhet kan minne om søstersykdommen konfliktskyhet, da problemskyhet er en slags konflikskyhet mot en annen person.

Nemlig, deg SELV.

Symptomer på denne sykdommen kan være overdreven latter når folk spør hvordan du har det, skråsikkerhet og fornektelse av personlige problemer. Det er vanlig å oppleve at personer med problemskyhet driver med tankedøyving som for eksempel (BARE et eksempel altså, hørte fra en venn) å danse WAP dansen 100 ganger på Tik Tok for et publikum med en gjennomsnittsalder på 8 år.

Forverrende faktorer for diagnosen kan for eksempel være en pandemi som snur hele verden på hodet, og gir lite rom for sosial omgang. Spesielt dersom du er student, og har alle selvutnevnte koronakonstablers øyne på deg.

Det fins derimot en positiv side med denne diagnosen, og det er at det finnes behandling! Og hva er behandlingen spør du? Jo – et verb på fem bokstaver du mest sannsynlig lærte på barneskolen – å SNAKKE med noen. Snakke med alt fra en venn, en mor, en bestefar eller en psykolog. Det hjelper dessverre ikke kun å snakke, du må nemlig snakke om tankene og problemene dine. Rett og slett tørre å våge og innse at vi av og til trenger perspektiv, tanketeknikker eller livsvisdom fra andres hjerneceller.

Og om de hjernecellene kommer fra en Sammen-psykolog, karriereveileder, et Studentråd eller en venn, er opp til deg. Av og til er det nok å få luftet problemet ditt anonymt hos noen andre (KREMT Studentrådet), og av og til holder det å ringe en venn og lufte tankene dine med dem.

Noen ganger er det godt og nødvendig å få hjelp hos noen profesjonelle som virkelig har peiling på det de driver med.

Det viktigste er at du tør å åpne deg opp for noen du stoler på, og ikke nedprioriterer dine egne problemer, tanker og bekymringer.

I kveld skal jeg legge til side Tik Tok-dansene mine, til fordel for å kontakte en psykolog og kanskje ringe en venn.

Selv om vi må isolere og karantene oss, betyr ikke det at problemene, tankene og bekymringene våres må det.

Ta vare! <3