Kinosyndromet Det er umulig å omtale denne filmen uten å først gå inn i dens berg-og-dalbane av et produksjonsløp. Det første vi så av Sonic var et makkverk av dårlig fokusgruppe-testing og en rar slagplan. De fleste husker vel den originale, grusomme traileren med de flotte tennene. Hvis ikke:
Gangsta’s Paradise er et godt eksempel på hvor denne traileren feilet. Er det en barnefilm? Går den for Deadpool-stemning? Hva synes Sonic-fanbasen? Vel, det resulterte i alle fall i en av tidenes mest mislikte trailere og et studio som raskt gikk tilbake til skrivebordet og utsatt filmen for å gi fans en Sonic de kunne være glade i. Tid gikk og vi fikk et blikk på redesignet, som var mer i linje med spillene, og en ny trailer som ga en helt annen energi til filmen. Her er et eksempel på et filmselskap som faktisk – FAKTISK – tok fans tilbakemelding i betraktning og endret produktet sitt. Uhørt tidligere. Nå får vi bare lure, var det verdt det?
Svaret er tja, kanskje? Sonic the Hedgehog handler om det blå pinnsvinet som har etter dramatiske hendelser på sin hjemverden blitt strandet enslig på jorden. Her forsøker han å gjøre det meste ut av livet og samtidig unngå å bli funnet. Av hvem vet vi ikke, men hans måte å slippe unna på er magiske ringer hvis hevet blir portaler til andre verdener og plasser. Etter å ha blitt oppdaget av menneskeheten må Sonic, spilt av Ben Schwartz, forsvare sitt liv på jorden fra det onde geniet Dr. Robotnik, spilt av Jim Carrey. Gjennom sin flukt møter han politimannen Tom Wachowski, spilt av James Marsden, og sammen rømmer de fra alt av ondskap Robotnik sender deres vei.
Problemet filmen møter tidlig er at det er ingenting virkelig merkverdig her. Sonic er en hyperaktiv og rastløs protagonist som de utnytter for det meste til en god del visuell humor basert på hvor rask han er. Det er morsomt, men ingenting er kreativt nok til å få tankene bort fra Quicksilver-scenene i X-Men-serien. Der har du egentlig filmens store problem. Ingenting er spesielt originalt, ingenting overrasker. Du har sett alt her før i bedre filmer. Det gjør dog ikke filmen dårlig, men den er lite imponerende. Heller litt kjedelig. Filmen føles ut som et sett med punkter den må gjennom for å oppfylle kravene til å være en moderne, middelmådig barnefilm.
Ei heller tar de stor nytte av spillfranchisen, bortsett fra noen enkle callbacks til den første banen i det første spillet. Borte er de fargerike verdenene og Sonics store rollegalleri. Alt er redusert ned til “Sonic er rask, Robotnik er slem og vil fange Sonic.” Det er tydelig at studioet har prøvd å kaste et så bredt nett som mulig og bruker Sonic-merkevaren til å tjene litt ekstra penger heller enn å gi tilbake til fans som har vært med i få gode og mange dårlige dager. Bytt ut karakterenes navn og utseende og du har akkurat samme film. Ingen ting her baserer seg på franchisen det er tatt fra, og det er kjipt når fans av Sonic ikke er primært barn og ungdommer lenger.
Dr. Robotnik er det som treffer til en viss grad i denne filmen. Jim Carreys maniske fremstilling av en person som rett og slett er for smart for sitt eget beste er den eneste delen av filmen som fikk noe som helst som kunne minne om latter fra publikum. Måten han forholder seg til omgivelsene sine er meget underholdende og bærer preg av at skuespilleren ønsket å gi seer noen som helst form for merverdi. Man føler at han spiller runder rundt resten av skuespillerne tilstede, spesielt James Marsden. Hver gang de to er på scenen er det latterlig stor forskjell i innsats gitt.
Til tross for alt det negative her, ligger det en helt middels-ok barnefilm begravd. Det er ingenting spesielt dårlig. Manuset er harmløst og kommer til å eldes dårlig med mengden uaktuelle referanser til fjorårets pop-kultur, men er morsomt nok. Den er heller ikke så dårlig at den er god, slik andre i redaksjonen hadde håpet, så ikke se den av den grunn. Spar heller pengene dine og se noe bedre, for her er det ingenting spesielt inspirerende å se. All historikken til filmen kommer nok til å bli glemt innen noen år, akkurat som det ferdige produktet. Sonic lander under Detective Pikachu i forhold til spill-adaptasjoner, men jeg skulle ønske det var noe mer her. På godt og vondt. Gi meg noe som er så absurd og dårlig at jeg kan le av det, eller gi meg en bedre film. Slik denne filmen landet, overrasker det meg ikke om den er glemt et par dager etter premieren.