Piggtråd Vanligvis er Skambankt et band man assosierer med punkete hard-rock, sinte menn fra Jæren og Marshall-forsterkere så langt øyet kan se, men 22. november på Kronbar var det et litt annet band man fikk oppleve. Med seg hadde de også det relativt nye Bergensbandet Vivillain.
Vivillain:
Når jeg endelig har fått kjøpt meg kveldens første pils og stilt meg godt til rette foran scenen, vandrer det en ensom gitarist opp på scenen. Rolig begynner han å spille på sin svarte kassegitar, mens støyen i lokalet senker seg. Jeg hadde ikke hørt så altfor mye på Vivillain tidligere og visste ikke helt hva jeg skulle forvente, idet resten av bandet spaserer opp på scenen ikledd finbukser og hvite skjorter. Bandet begynner fort å spille med og man merker at publikum blir med på grooven. Etter omlag 2 minutter får vi høre vokalist Thomas Sixhøj Eide åpne munnen og det er nå konserten begynner for fullt, for stemmen til denne mannen er noe av det mest kraftfulle jeg har hørt på lenge! Låtene er fengende og det går ikke lenge før Vivillain har publikum i sin hule hånd, noe som er utrolig godt gjort når man er et såpass ukjent band som i tillegg åpner for et av Norges største rockeband.
Alle fem i bandet bruker hele scenen til det fulleste og viser virkelig at de eier scenen, samtidig som de minner oss på at de også varmer opp for Skambankt. Spillegleden på scenen smitter veldig over på oss som står i crowden og det er rett og slett utrolig underholdende å se bandet spille. Gitaristene vandrer rundt på scenen, snakker med hverandre under låtene og setter seg rett og slett ned på høyttalerne under de litt roligere partiene. Og det er jo heller ikke ukjent at trommiser kan ha litt lite å gjøre når bandet går akustisk, men denne “dødtiden” bruker trommis Fredrik Bø på å løpe rundt på scenen, få med seg publikum og selvfølgelig drikke øl, når han ikke denger løs på trommesettet som en annen galning!
Setlisten virker også veldig proft satt opp, med pauser for både vokalist, bassist og trommis, noe som gir alle i bandet muligheten til å skinne gjennom på egne partier. Blant annet oppstod det et øyeblikk der kun gitaristene var på scenen, som ga meg ekstremt sterke assosiasjoner til det akustisk-rockebandet “Tenacious D”. Noe med selvtilliten, utstrålingen og selvfølgelig det faktum at det står to menn med kassegitarer mot hverandre mens de spiller deilig akustisk rock!
Sangene er også som skapt for “unplugged”-konseptet, da mye av musikken føles som 90-talls grunge/alternativ-rock. Under konserten slet dessverre bandet litt med det tekniske, med både litt lavt volum på enkelte instrumenter og en god del spraking i høyttalerne. Til tross for dette syns jeg Vivillain gjennomførte med stil og er et band jeg virkelig vil se mer av i fremtiden, både med forsterkere og uten!
Skambankt:
Det blir gjort en liten omrigging på scenen før Skambankt skal tre inn. Det settes opp bjørketrær og lyslenker mot en backdrop av norsk, snødekket skog. Skambankt går på scenen, tar sine akustiske instrumenter fatt og begynner å spille. Til tross for at dette ikke er det vanlige lydbildet fra bandet, virker det som om publikum er fascinert over hva de får. Etter første låt informerer vokalist/gitarist Terje Winterstø om at dette blir en annerledes kveld, og at hvis man vil stå å prate skit og drikke øl kan man gå bak til merchboden, for i kveld er det musikken som står i fokus.
Tekstene og budskapet i låtene kommer utrolig godt frem i denne nye drakten, og selv om ikke nødvendigvis disse akustiske versjonene er “bedre” enn originalene er de på mange måter råere og mer følelsesladde. Blant annet på låta “Levende Legende”, som vi blir fortalt har en viktig betydning for Terje og en sterk historie bak, kan man virkelig høre skjørheten i stemmen hans.
Bandet slapp det akustiske samle-albumet “1994” den 14. november 2019 (som for øvrig absolutt er verdt å høre!) i anledning 25-års jubileet deres, som legger et godt grunnlag for denne turneen. Det er tydelig at det har blitt lagt mye tid og arbeid i å omskrive og rearrangere låtene de har med seg. Låter som “O Desverre” og “Slukk Meg (For Eg Brenner)” som opprinnelig virkelig setter fyr på publikum, og har satt igang mang en moshpit, er nå snudd om til noe helt annet. Instrumenteringene er også blitt justert, og gitarist Hans Egil Løe får briljert både på backing-vokal, gitar, og 12-strengs og mandolin. Jonny Engelsvoll på tangenter har også mer enn nok å gjøre og får gleden av å “endelig” spille trekkspill på en Skambankt konsert.
Mellom låtene er det ganske mye prating mellom bandet, noe som er veldig velkomment for oss i publikum og hjelper å sette stemningen i rommet. Hele konserten føles som en kompisgjeng som møtes for å spille sammen, ha det fint og fortelle oss historier. Det er også en del kødding på scenen, eksempelvis at hele “Unplugged”-ideen kom som en unnskyldning for at Terje skulle få tillatelse av kona til å kjøpe ny akustisk gitar og interne spøker som at Hans Egil (gitar/vokal) er en av de beste, om ikke den ALLER beste gitaristen i hele Klepp! Selv om Terje står for mesteparten av pratingen, kommer dynamikken mellom bandmedlemmene fram og det er tydelig at alle i bandet setter pris på hverandre.
Alle disse små avbrekkene mellom låtene, sammen med det litt “Crosby, Stills & Nash”-aktige nye Skambankt vi har blitt kjent med i løpet av kvelden, er med på å sørge for den deilige og rolige atmosfæren inne på Kronbar. Og når jeg snur meg for å se rundt i publikum ser jeg nesten bare smilende ansikt og god stemning. Det virker ikke som et eneste menneske i folkemengden savner det punkete og sinna Skambakt i dette øyeblikket.
Til tross for at vi verken fikk sett Skambankt eller Vivillain i sin ordinære drakt, tror jeg alle som var på Kronbar denne kvelden er fornøyde med hva de fikk servert. Nemlig to timer med strippet ned, akustiske versjoner av gode rockelåter. Og selv om dette kanskje ikke er den mest typiske konserten å gå på for min egen del, er dette en konsertopplevelse jeg vil ha med meg lenge!
