Triumferende plattformer

For noen år siden stiftet de de tidligere utviklerne i Rare sitt eget selskap, Playtonic Games, og lagde den spirituelle fortsettelsen på Banjo Kazooie-serien. Dette spillet fikk navnet Yooka Laylee og var en 3D-plattformer. I oppfølgeren har derimot utviklerne valgt å gått enda lengre tilbake i tid, og laget en mer klassisk 2D-plattformer med Yooka Laylee and the Impossible Lair. Til stor jubel hos undertegnede.

Capital B på ferde igjen

Dinosauren/øgla/reptilen/dyret Yooka og hans trofaste flaggermusvenn Laylee må nok en gang stoppe Capital B og hans lakeier. Spillet starter brått på med en kamp mot den store slemme skurken, og man finner fort ut at man ikke er klar for kampen. Man blir slengt ut av banen og ut i oververdenen.

For å klare å slå Capital B, må man samle bier. For å klare seg bedre i spillets siste utfordring må man samle bier ved å fullføre baner, og utforske oververdenen. Samler man alle 48 biene, vil man da ha 48 flere hits mot Capital B. Man er fri til å prøve seg på siste bane når som helst igjen i spillet, men man stiller sterkere jo flere bier man har samlet.

Man samler fjær og mynter, og i enden av banen blir man belønnet med en bie. For å låse opp nye baner trenger man mynter til å betale såkalte «paywalls» for å åpne nye områder. Oververdenen består av skjulte innganger og andre hemmeligheter man kan utforske. Fullførte baner kan også endres på ved å for eksempel tilføre vann, som da resulterer i at banen blir oversvømt og dermed låser opp nye hemmeligheter.

Og her kommer min tilståelse. Jeg har ikke klart å fullført Yooka Laylee and the Impossible Lair enda. Siste bane er rett og slett så ekstremt vanskelig at jeg i skrivende stund enda ikke har klart det.

Øvelse gjør mester

Yooka Laylee and the Impossible Lair kan være straffende vanskelig til tider. Gloser har blitt slengt og sofaen har fått sine slag med knyttneven. Og jeg digger det. For hver gang jeg feiler i spillet, er det 100% min egen feil. Leveldesignet er rett og slett så velkonstruert og kontrollene så responsive at det bare er min feil at jeg ikke får det til. Presisjon, tålmodighet og øvelse er nøkkelord her.

Heldigvis er spillet generøs med sjekkpunktene. Sjekkpunktene er spredd ganske hyppig utover banen så om man er uheldig og dør, havner man ikke så langt bak i banen. I gamle spill hadde man bare et visst antall liv for å klare banen. Brukte man opp det totalt antall livet var det rett tilbake til start/menyen. Dette har heldigvis Playtonic latt være igjen i gamle dager. Her har man så mange forsøk man bare vil, og man kan også velge å hoppe forbi enkelte områder hvis det blir for vanskelig.

Banene på sin side er varierte og god designet, men de kunne gjerne vært hakket kortere. De varte muligens litt lengre enn de hadde behov for.

Konklusjon

Veteranene i Playtonic viser her at man ikke trenger å være Nintendo for å produsere gode plattformerspill. Dette spillet oser av kjærlighet for sjangeren. Yooka og kompisen Laylee er et usedvanlig herlig radarpar, og manuset bestående av tørrvittig britisk humor gjør spillet til en fornøyelig opplevelse, selv om det kan være krevende til tider. Den søte visuelle stilen, vanskelighetskurven og ikke minst musikken komponert av legendene Grant Kirkhope og David Wise, tar meg rett tilbake til barndommens plattformspill.

Hvis du vokste opp med Donkey Kong Country, Super Mario, Rayman eller Earthworm Jim skylder du deg selv en tjeneste med å plukke opp dette spillet. Yooka Laylee and the Impossible Lair tar den gamle, velkjente oppskriften vi er så glad i, og oppdaterer den til dagens standard.

Det er rett og slett bare å gratulere Playtonic. Dette er det beste 2D-plattformerspillet siden Rayman Legends fra 2013.