Hvordan er det å vokse opp med to kulturer i Norge?

I andre episode av Utenfor Spekteret snakket vi om «Innvandring og etnisitet». Et av temaene vi diskuterte mye gjennom episoden var hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer i Norge. Isra Zariat er en 27 år gammel jente som er født og oppvokst på Sørlandet. Da hun var yngre begynte hun tidlig å engasjere seg og har fra ung alder hatt mye tanker rundt temaet. Tidligere har hun skrevet en artikkel om det å koordinere to kulturer i Norge, noe som vekket mye oppmerksomhet i media.

Foreldrene til Isra kommer opprinnelig fra Pakistan. Gjennom oppveksten opplevde hun flere ganger at verdiene i de to kulturene hun levde mellom var litt annerledes. Når alle vennene hennes fikk kjæreste i ungdomstiden, visste ikke hun om det var noe hun også kunne. Kunne hun kle seg i hva hun ville; var det dumt å vise for mye hud? Når hun ble 18 år; skulle hun flytte hjemmefra og kjøpe egen bolig eller være sammen med familien? Skulle hun kritisere sin egen religion eller skulle hun elske Gud? Allerede fra ungdomstiden sto Isra ovenfor flere problemstillinger knyttet til sine to kulturer, noe som gjorde det vanskelig å forme sin egen identitet.

Hvordan har det vært å vokse opp i Norge med en annen kultur?

Det å ikke ha en «rot» har føltes veldig vanskelig til tider. Spesielt i utviklingsfasen og puberteten. Da jeg var yngre følte jeg meg som en utledning uansett hvor jeg var. I Norge følte jeg meg utenlandsk på grunn av hvordan jeg så ut, mens i Pakistan var jeg utenlandsk fordi jeg oppførte meg annerledes. Uansett hvor jeg var så følte jeg meg som en utlending. Dette førte til at jeg etterhvert ikke følte at  jeg hadde noe tilhørighet. Det ble veldig vanskelig for meg. Nå som jeg har blitt eldre kan jeg av og til også kjenne på disse følelsene. Men det jeg vet nå er at det blir bedre når man blir eldre. Det er fordi man skjønner at man former seg selv hele tiden og at identitet handler om mer enn bare tilhørighet til et land. Mennesket er så kompleks. Det er så mye mer med min identitet enn hvor jeg er fra.

Har du noen religiøs tilknytning i dag?

Ja, men jeg har også et kritisk øye. Det har jeg alltid hatt. Troen er en veldig viktig del av mitt liv. Troen har gitt meg veldig mye håp og den vil alltid være med meg. I noen øyeblikk vil det være med meg mer, men i andre sammenhenger kan det være at jeg glemmer det litt. Men jeg føler ikke at jeg kan gi det opp, for det har på en måte vært en klippe gjennom håpløse tider.

Så du vil si at religion fortsatt er en viktig del av deg som person, men samtidig som du har blitt eldre har du lært at du kan tolke den som du ønsker?

Det er akkurat det. Vi har hjerner nok til å tenke selv. Ingen skal ha definisjonsmakt over hva jeg tror på og ikke tror på. Så lenge jeg ikke skader noen rundt meg, burde det jeg tror på være helt okei, i likhet med hva andre tror på. Jeg er ikke helt lik en annen muslim for eksempel. To muslimer er helt forskjellige. Det er ikke sånn at alle muslimer er helt like. Det gjelder å akseptere hverandre og godta at folk tenker litt annerledes.

Har du møtt noen fordommer når det kommer til ting du kan og ikke kan gjøre på grunn av din tro?

Flere ganger. Man blir bare dømt og dømt av alle andre hele tiden. Alle andre skal bare synse og mene om alt hele tiden. Og “bestemme over hva du egentlig mener” og “hva du egentlig står for” bare fordi du har den ene merkelappen på deg om at du er muslim. Hvorfor kan ikke jeg selv bestemme hva jeg mener og kan gjøre? Hvorfor skal noen andre ha noe å si om det?

Jeg har fått inntrykk av at mange i Norge har fått et bilde av islam som kvinneundertrykkende. Men i likhet med mange andre religioner, så har Islam flere retninger og mange ulike tolkninger. Hva tenker du om dette?

Et menneske er komplekst. Det er ikke bare religion som former et menneske. Det er mye mer. Ut ifra hvordan muslimer er, så er de veldig forskjeller. Man må akseptere at mennesker er mennesker. Det er mange som trekker paralleller mellom religioner og kulturer. Dersom man blander dette blir det veldig feil. Moren min sa alltid til meg: ikke skyld på islam, skyld på muslimer. For det er en forskjell på islam og muslimer. Muslimer kan være gode og muslimer kan være dumme. Muslimer kan være snille og muslimer slemme. Islam er bare det man går ut ifra.

Det er flere muslimske kvinner som velger å bruke hodeplagg. Dette har også vært  mye diskutert i media. Hvilke tanker har du om dette?

Det jeg vet, er at slør er en del av identiteten til mange muslimske kvinner. Det har gjort dem sterkere som kvinne. Likevel finnes det jo andre som føler at det er noe som er tvunget på. Altså noe de ikke føler seg tilfreds med. Det er komplekst. Noen føler seg sterke med det, mens andre føler seg undertrykket med det. De som føler seg undertrykket med det må man hjelpe. Men hvorfor skal man blande seg inn og mene noe om de som føler seg sterkere med det? De trenger jo ikke noe hjelp. De vet jo selv om de vil bruke det eller ikke. Mennesker må få lov til selv å bestemme hva de skal gå i. Det man velger å ha på seg henger mye sammen med hvordan man uttrykker sin identitet.

Føler du fortsatt at du lever mellom to kulturer eller føler du at det har samlet seg litt mer i takt med at du har blitt eldre?

Det har blitt lettere. Men det kan fortsatt komme stunder hvor jeg føler på vonde ting. Samtidig kommer det tilbake til at jeg har godtatt at jeg ikke kommer til å bli ferdig med min identitet med en gang. Og det har jeg akseptert som noe vakkert. Det er noe bra at jeg lærer noe nytt om meg selv hver dag. At jeg former meg selv hver dag. Jeg mener at hvis vi skal akseptere at Norge har blitt et multikulturelt samfunn, må vi åpne opp armene litt mer. Vi må akseptere at mennesker er forskjellige.