Kinosyndromet Når man setter seg ned for å se en film, er en av grunnene å rokke ved sitt eget følelsesregister på en måte man ikke gjør i det daglige. Hadde hverdagslivene våre vært fylt med eksplosjoner, heseblesende stunt, og høy risiko. Ville nok ikke behovet for å sette på en actionfilm vært like stort. Siden de fleste av oss lever ganske alminnelige A4-liv er det godt å sette på noe spennende. Det er dessverre langt mellom hver gang det er noe spennende å sette på. For i det siste virker det som om filmskaperne bak dagens actionfilmer har lagt yrkesstoltheten sin bak seg. Her er fire grunner til at dagens actionfilmer er kjedelige greier!
Sett det før!
Plottene er ikke som de en gang var. Istedenfor at actionsekvensene er et produkt av et plott, er plottet blitt et produkt av actionsekvensene. Å forvente at plottet i en actionfilm skal være perfekt er for mye å forlange. Derimot vil filmen løfte seg betraktelig dersom det faktisk finnes en form for motivasjon bak det som skjer på skjermen. Hvis alle de eksplosive og heseblesende scenene ikke har noen forklaring, hva er egentlig poenget da? I tillegg har vi sett det før, det føles ut som Hollywood har gått tom for manusforfattere. Alt er enten resirkulert eller rebootet. Dermed forsvinner all spenningen, ettersom man kan se for seg hele filmens handling fem minutter etter den har begynt.
Hvorfor skal vi bry oss?
Dagens protagonister har sjeldent en tilknytning til vår egen virkelighet og da blir det meste ganske fjernt. Selvfølgelig skal en protagonist i actionsjangeren være noe utenom det vanlige. Men når protagonisten ikke har en eneste karakteristikk vi kan kjenne oss igjen i. Blir det vanskelig å skulle føle noe for helten vår når ‘’shit hits the fan’’. I tillegg hjelper det ikke at protagonisten vår stadig er en udødelig badass med ‘’a special set of skills’’ eller form for superkrefter. Dette gjør at det ikke står spesielt mye på spill, siden helten vår ikke er i stand til å tape. Ikke en gang illusjonen av at helten vår har muligheten til å tape er tilstede. Da blir det fort kjedelig å sitte gjennom +/- to timer med film.
Antagonistens motiver er tynne saker
Antagonisten har gjerne en grandios agenda, med ekstremt lite motiv bak. Som regel er agendaen å ødelegge verden eller stjele alle verdens penger, gjerne begge deler samtidig. Det eneste som driver denne agendaen er antagonistenes eneste karakteristikk, nemlig ondskap. For de er alle onde, men det er ingen tilsynelatende god forklaring på hvorfor de er det. Gi de litt mer kjøtt på beinet da vel, så vanskelig er det ikke. Gi antagonisten noen karaktertrekk en alminnelig kinogåer kan relatere til, og vipps, en umiddelbart mer tredimensjonal antagonist. I tillegg kan det hjelpe å tone ned de store agendaene, det trenger ikke å handle om hele verdens skjebne til en hver tid.
Hva er det jeg ser på!?
HVA ER DET SOM SKJER!? Kameraet rister hemningsløst og det blir kuttet til ny kameravinkel hvert andre sekund. I en actionfilm er det jo å forvente at selve actionsekvensene er gode. Det viser seg at selv regissørene begynt å slurve. Actionsekvensene er i all hovedsak ubegripelig, det er nærmest umulig å ense hva som skjer på lerretet. Her er det å anta at dette blir brukt for å maskere dårlig koreografi og stuntarbeid. Greit nok at det slurves noe på de andre punktene. Men for guds skyld, gi oss noe spektakulært å se på i det minste.
Neida, alt er ikke kjedelig
Nå virker det kanskje som om det ikke blir laget gode actionfilmer i det hele tatt, det er ikke tilfelle. Det er bare det at de kommer ut med sjeldnere mellomrom. Fordi actionsjangeren har kjørt seg fast med problemene ovenfor. Det er ikke slik at alle de dårlige actionfilmene begår alle feilene ovenfor, og det er ikke slik at de gode unngår de til enhver tid. Hadde filmskaperne derimot klart å styre unna feilene sjeldnere, ville sjangeren fått et etterlengtet løft.