Norge i krig

Det er ikke første gang Norge har blitt representert i et spill, men med Battlefield 5 er det mer enn noen gang. To kart i flerspilleren, Narvik og Fjell 457 er satt til Norge, og en av enspillerkapitlene i «War Stories» handler om en ung motstandskvinne under den tyske okkupasjonen. Disse små kapitlene er nokså bra utført. I den norske delen av historien er det tydelig det er brukt norske og nordiske skuespillere, og vi får en nokså realistisk representasjon av Norge og språket.

Det er tydelig at svenske DICE har stor respekt for historien, og til tross for et par filmatiske friheter her og der, er historien ganske underholdende. Jeg har kun tatt meg tid til å spille gjennom den norske delen, men de andre delene virker lovende. Valget om å følge flere korte historier er et nokså smart trekk å gjøre, spesielt siden Battlefield har et litt dårlig forhold til lengre historier, med unntak av Bad Company som kom ut for en del år siden.

Stor flerspiller

Men det er flerspillerdelen som fortsatt er den viktigste delen av pakken, og Battlefield forsetter å gjøre det de gjør best, store og lange kamper. Jeg liker fortsatt Call of Duty sin måte å gjøre multiplayer på, korte kamper på små baner der man springer rundt, men jeg må innrømme at Battlefield uten tvil er min favoritt når det kommer til flerspillerskyting. Det finnes en rekke moduser å velge mellom, men fortsatt er det ingenting som slår Conquest. Conquest er definisjonen på Battlefield, der du går rundt fra base til base som du erobrer sammen med laget ditt. Jo flere baser du kontrollerer, jo fortere vinner du.

Kartene i årets spill er godt gjennomført, og enda flere ting er  mulig å ødelegge enn før.

Vil du inn i et hus, men ikke gidder å gå inn døren? Da kan du sprenge et hull i stedet, og gå inn slik.

Det er et par kart jeg liker bedre enn andre. Narvik er utrolig detaljert, og er omkranset av store vakre fjell. Selv om det spennende å gå rundt i et norsk digitalt landskap, er dette en av banene jeg liker minst. Her er det eneste eksempelet jeg har der ødeleggbare elementer ikke nødvendigvis er positivt. Så å si alle husene på kartet er laget av tre og kan ødelegges, og det ender som regel opp at i slutten av kampen består alt bare av ruiner, der det er vanskelig å komme seg rundt, og man innser hvor lite kartet egentlig er og alt blir bare et klaustrofobisk helvete. Dette er kanskje med på å gjøre erfaringene fra andre verdenskrig enda mer realistiske, men personlig liker jeg meg best i åpne landskap.

Lett å leve seg inn i

Gameplayet er nokså likt det vi fikk i Battlefield 1 som kom for noen år siden. Siden det handler om to forskjellige verdenskriger er det nå hakket mer hektisk, og spillet føles egentlig som en blanding av Battlefield 1 og Battlefield 4, som er satt i en moderne setting. En nyhet i dette spillet er muligheten til å bygge ulike barrikader. Jeg har ikke benyttet meg så mye av dette enda, men det virker spennende. Det åpner opp for flere strategiske muligheter, og kan gjøre det vanskeligere for fiendene å avansere. I tillegg er det nå mulighet for å gjenopplive medspillere, uansett hvilken klasse du velger. Dette gjør spillet mer dynamisk siden det nå er større sjanse for å faktisk bli gjenopplivet. Og det er dynamikken i spillet som gjør Battlefield så bra.

Det er lett å leve seg inn i spillet.

En kveld for ikke så lenge siden var jeg først en tur på byen, og endte opp hjemme og spilte Battlefield. Selv om jeg var i en nokså nedsatt tilværelse på grunn av alkoholen, hadde jeg noen av de kjekkeste spillopplevelsene på lang tid. Jeg gjorde det ikke spesielt bra, men jeg levde meg inn i spillet så mye at det gjorde ingenting. Jeg skrudde ned all musikken, og hadde bare lydeffektene fra spillet på. Jeg, og noen lagkamerater bevegde oss mot en fiendtlig base. En del av oss var i en tanks, mens resten gikk ved siden av. Sammen gikk vi inn i basen deres, og klarte å drepe alle og erobre basen for oss selv. Ingen av oss kjente hverandre og vi snakket ikke sammen, men til tross for dette var det et samhold og samarbeid uten like. Og det er nettopp dette som gjør Battlefield til sjefen over skytespill. Det føltes skriptet, nesten som en film, men alt skjedde naturlig og organisk. Ingen kamper føles like ut, og man kan ha det morsomt i lange tider på grunn av dette. Battlefield er på ingen måte ment å være et hyperrealistisk simulatorspill, men gameplayet gjør det til tider mulig.

Konklusjon

Battlefield 5 har kanskje ikke så mange nyskapelser som tidligere spill i serien, men det er ikke alltid nødvendig. De fortsetter å følge den samme oppskriften, men forbedrer den betraktelig. Grafisk er det lite som slår Battlefield, og skytingen føles utrolig bra og gjennomtenkt ut. Personlig likte jeg utrolig godt det forrige spillet i serien, Battlefield 1, og var de første rundene litt skeptisk. Men etter en god del timer forsvant skepsisen, og jeg innså hvor mye jeg likte spillet, og jeg er klar til å kaste bort ganske mange timer i andre verdenskrig.