Trigger Litt over tiden og redde for at vi er for sene, entrér vi et passelig befolket Landmark, hastekjøper to øl og plasserer oss beskjedent på siden av scenen. På den nest siste kvelden av Perfect Sounds Forevers egensnekrede festival føler vi at publikum har kommet for å se artister de virkelig bryr seg om. De fleste er nok her for singer-songwriter veteran Jens Lekman, men den mindre etablerte Alice Boman som nå står på scenen har ingen planer om å gå ubemerket. Posisjonen hennes på scenen i forhold til vår er lagt an til at vi ikke kan se ansiktet hennes, noe som ender opp med å ha en betydning for opplevelsen hvilket jeg kommer til senere.
Minimalistisk melankoli
Alice Boman har et veldig minimalistisk sceneoppsett; en synthesizer og mikrofon foran seg, og en gitarist ved siden av. Ingen trommer. God minimalisme handler om å lage noe sterkt og mektig ved bruk av få elementer, og allerede etter første sang kan tyngden i rommet føles. Vi har litt lyst til å flytte oss nærmere scenen for å kunne se Alice, men stemningen i rommet tillater det ikke; for vi er alle rørt og sjarmert av denne beskjedne artisten, og vi er i en tilstand hvor alle respekterer hverandres rom. For vi har alle vært i akkurat dette rommet. Ikke det fysiske, men den mentale planeten hvor vi reduseres til vårt mest sårbare, vårt mest ærlige. Før jeg vet ordet av det, har denne artisten som jeg ikke engang kan se plukket vekk alle de beskyttende brikkene rundt egoet mitt, og etterlatt meg naken med en stor klump i halsen.
“Oh, baby, hold me close
I don’t ask for more”
Det er virkelig få artister som klarer å komme frem så ærlig og ekte som det Alice Boman gjør for meg der hun står, som kan ta hånda mi og følge meg inn den døra jeg helst unngår. Elliot Smith gjør det, og ikke minst Radiohead. For sistenevnte er kanskje den artisten vi nærmest putter Alice Boman, noe som virkelig, virkelig er et kompliment. Ingen trommer og kvinnelige vokalister istedetfor mannlige, med samme akkordprogresjoner på synthesizer istedet for gitar. For den kvinnelige gitaristen Boman har ved siden av seg stjeler ikke showet på noen som helst måte, men løfter opp Boman enda større ved å enten krydre med drømmelige vokaler eller luftig gitar. For det er fortsatt Boman som er helten her mens hun flyter seg gjennom alle tangentene med varierende akkordprogresjoner; hun holder seg ikke på samme sted, musikken er i konstant bevegelse og du vet ikke helt hvor du skal videre. For straks du tror du kan gangen i en sang dominert i mol (trist akkord) bytter hun plutselig i neste linje samme akkord til en dur (glad akkord), som er noe av det Radiohead er mest glad i. Dette tilsvarer ofte i musikken samme effekt som en barnesang har i en skrekkfilm, et malplassert smil i en mørk verden, men det er ikke helt den effekten Alice Boman gir; for ved henne er det mer en klem, en varm god klem som forteller deg at alt kommer til å gå bra.
“Where do dreams begin?”
For det er kanskje derfor Boman står på scenen: hun slår oss ikke som typen som spiller for å bli kjent, men for å dele følelser, fordi hun trenger det, og fordi vi trenger det. Hun viser nemlig på sine siste sanger at hun fint kan gå popveien med noen mer typiske sirkelkomposisjoner som hun leverer med solid gang, men jeg ville aldri kategorisert henne som pop-artist; hun etterlot oss med en dvelende hjertenærhet som strakk seg ut over hele natten, noe det virket som Jens Lekman la merke til og verdsatt.
Veteranen entrér
Artisten som nå stiller seg opp på scenen er velkjent for publikum, og vi hører allerede folk rundt oss som skryter av å ha vært på tidligere konserter med han. Det finnes artister som du ikke har behov for å se på flere ganger da de kanskje har et uvarierende sett, men Jens Lekman er kjent for det motsatte; han er en erfaren multiartist og har stilt opp på scener med alt fra strykvartetter og korgrupper til å fremføre acapella. I kveld står han på scenen med en gitar og en drumpad som han ikke bruker før veldig sent uti konserten.
En mann av erfaring og opplevelser
Moderne artister er glade i å synge om enten sex, dop eller penger. Såklart fordi det selger. Jens Lekman derimot er kanskje det mest classy mennesket jeg har sett på en scene, og respekten publikum har for han er veldig tydelig. Hos Lekman er nemlig tekstene kanskje den viktigste delen av opplevelsen, og jeg merker fort at jeg vil kvalifisere han som en ballade-artist på måten han forteller historier på. For det er nettopp det han gjør, og ikke bare i sangene, men også før med gode introduksjoner til sangenes betydning og skapelse, hvor de kommer fra og kanskje hvorfor de eksisterer. Han forteller, og synger, blant annet om Shirin, en vakker irakisk jente fra nabolaget som en dag bare forsvinner, og en annen sang om hvordan han er stille på en fest.
I killed the party again / I ruined it for my friends / “Oh, you’re so silent Jens” / Well, maybe I am, maybe I am
Historien jeg husker best er en om han og en kamerat som er ute og går en tur i deres hjemby Göteborg sent på natten. Kameraten har nylig slått opp med kjæresten, og det er ikke så mange ord som kreves i mellom dem. De går forbi et tivoli i byen og et pariserhjul når kameraten bryter stillheten:
“Vet nï hor man tjuvkoblar en sådan?”
Nei, svarer Lekman.
“Vet NÏ hor man tjuvkoblar en sådan??”
Nei, svarer kameraten.
Publikum ler av den nydelige antijoken, før Lekman forteller resten av historien. Kameraten ber Lekman på slutten av kvelden om å skrive en sang om denne kvelden. “Men snälla, gör det inte en sorglig sång”
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=2DmovuQCa80?ecver=1&w=640&h=360]
Lekman er klart fornøyd med publikum, og verdsetter hvordan vi er stille når vi skal være stille (han hvisker på avslutningen av en sang) og synger med når vi skal gjøre det. Skrytet stopper ikke med oss men fortsetter om byen som helhet, og melder at Bergen er Norges Göteborg.
“Alle virker så glade her. Är ni verkalegen sådan her, eller är det bare en fasad?”
Sangene utover kvelden er av variasjon, med rolige forsiktige partier og danseklimakser. Når han først drar frem andre instrumenter enn gitar og vokal opplever vi en teknisk feil på trommene, som han mener skal ha ordnet seg da han begynner å spille.
Det høres ikke sånn ut i det hele tatt, for jeg og kollegaen min ser på hverandre i grensa på latterkrampe over hvor uprofesjonell og upassende trommene er på sangen. Men det er Lekman som ler sist for han fusjonerer på vakre blåsere, strykere og en sample fra Ralph MacDonalds “The Path” til en nydelig klimaks hvor alle i salen danser med. Jeg og kollegaen min mistenker om at den tekniske feilen ikke var en feil i det hele tatt, men en del av oppbygningen til denne fantastiske twisten.
Etter konserten blir han igjen i salen for å mingle med publikum, prate rundt og lytte til hva folk har å si. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av Jens Lekman for det modne og jordnære sinnet han har som gjenspeiler seg i musikken. Vi avsluttet kvelden med en god samtale om Bergen by og privatliv, som pillowtalk til en ellers fantastisk kveld.