Intet glitter – intet lys

Vampyr er et action roleplaying game som kom ut 5. Juni 2018, utviklet av Dontnod Entertainment.  Spillet tar for seg en sjanger som har fått lite lys i de siste årene når det gjelder dataspill – vampyrer. Du kan gjerne rope “Castlevania”, men jeg vil heller avfeie det som Paradise Lost fan-fiction.

Satt ved slutten av første verdenskrigen inntar du rollen av legen Jonathan Reid som trekker det korteste strået i sin hjemkomst til smog-kvalte London.  En vampyr overfaller han og når han våkner til igjen ligger han i en massegrav. I denne tiden herjet Spanskesyken, som anslås å ha endt livet til 40 – 100 millioner mennesker verden over, og det preger også London. Hus er barrikadert. Likvogner hjemsøker gatene i det olme lyset av gasslykter. Den dystre stemningen er mesterlig komponert i dette spillet.

Spillet i seg selv virker å dra fra forskjellige spillsjangere, og det er lett å kjenne igjen inspirasjon fra Bloodborne, Deus Ex og Witcher 3. Ikke at spillet oppnår en perfekt syntese av de tre, ikke på langt nær, men det er likevel en forfriskende opplevelse. Du får tilgang til en serie med egenskaper som du kan forbedre gradvis ved å tjene XP. XP tjenes ved å løse oppdrag, bekjempe fiender og ikke minst å “omfavne” uskyldige mennesker i London. De sivile i spillet har alle sine små og store hemmeligheter, skamfulle relasjoner til andre og dette gir deg mer XP om du klarer å finne ut av, gitt at du til slutt omfavner dem. Dette bærer sin pris også, naturligvis, for det betyr at personen dør og elementer av fortellingen knyttet til de forsvinner. Alle de sivile er også ordnet i “distrikter” i byen, og jo mer av de som forsvinner i et gitt distrikt, jo mer faller det i kaos.

Distriktene er vurdert etter “helse”, der de som lener mot totalt anarki ofte havner under nåden til enten ville vampyrer eller de fanatiske Guard of Priwen. Det er mot disse to du kommer til å utøve mesteparten av kamp-ferdighetene dine mot. Vampyrene er ofte raske, dyriske og må ofte svares med rå makt. Priwen jegerne er utstyrt med skytevåpen, kors og panser, noe som kaller på din kløkt og mulighet. I likhet med Dark Souls og Bloodborne, er grunnspillet i kamp basert rundt forskjellige angrep, dukking og timing. På toppen av denne rammen har man Vampyrens egenskaper, som “blodspyd”, “bit” og “helbreding”, som gjør at kampene spiller seg ut litt annerledes. Vampyrens egenskaper drives av blod, som du kan bite og suge fra fiender i kamp, eller omfavne fra sivile.

Kamp i dette spillet føles bra, men du vil ofte oppleve at læringskurven oppfører seg mer som en trapp snekret av en substansmisbrukende tømrer. Noen trinn kommer lett, mens andre føles som en øvelse i å klatre opp en mur. I enkelte kamper kan man ende opp med å bli “stun locked”, som føles mer som dårlig design enn noe tiltenkt. Til tross for dette er det ganske spennende å  flere vampyregenskaper låst opp, noe som øker frihetsfølelsen i kamp. Man kan også veksle på forskjellige våpen, samt oppgradere de, men dette virker som et “ettertanke”-system mer enn en nødvendighet.

En annen stor del av spill-løkken er det sosiale aspektet av spillet, som er stykket ut over London i en slags liten, men åpen verden. Hvert distrikt har sitt ensemble av personligheter, fra verdensvante prostituerte til skjermede adelsfolk og hardføre arbeidere. I denne verdenen er du først og fremst legen Jonathan Reid, ansatt i et lokalt sykehus som fungerer som din base. Din rolle er å hindre spredningen av spansksyken, som ser ut til å bære en nær relasjon til vampyrene. Man lærer ting om verdenen ved å snakke med de sivile, og du vil fort finne at det er et vev av relasjoner mellom de. Du kan til en viss grad bruke dine vampyriske egenskaper til å sjarme din vei gjennom noen hinder, men ofte så lønner det seg med god gamaldags etterforskning. Du følger ledetråder, intervjuer og kryssintervjuer sivilister, og bruker funnene til å ta deg nærmere en kur.

For min del så synes jeg at de ikke klarte å lage en god søm mellom disse to delene av spillet. Enkelte ganger føltes det tonemessig ustødig å bytte mellom en ganske intens “sosialiseringsøkt” før man plutselig befinner seg omringet av frådsene vampyrer. Ofte så beveger fortellingen seg i et rykk og napp tempo på grunn av dette, da du kan befinne deg i en intens scene som kaster et nytt lys på plottet, bare for så å dumpe deg i en langsom “snakkesekvens”.

Utover det så sliter spillet med animasjoner og teksturer på en måte som får meg til å lure hvilket tiår jeg er i. Noen karakterer opptrer som om de var fra slettede scener i en Ivo Caprino film, ofte stivt og livløst i forhold til tonen som dialogen eller situasjonen setter. I andre tilfeller svikter teksturene helt, der man kan gå fra skarp og høy oppløsning til noe som ser ut som Bob Ross malerier fra VHS opptak. Ytelsesmessig så er ikke spillopplevelsen særlig bra – jeg spilte på XBOX One og det merkes ømt i både UI og lastetider. Spillet kan til tider være litt tregt, for så å hente seg inn igjen etter noen minutter. Ikke akkurat toppers.

Hvis vampyrer er din ting, så anbefaler jeg Vampyr, men bare med en rimelig rabatt. Spillet har mange interessante kvaliteter, men faller på at opplevelsen og gjennomføringen mangler til en viss grad. På toppen av dette så gjør ytelsesproblemer saken værre, og jeg ville ikke forvente av noen å bruke 500 kroner eller deromkring. Hvis du liker Souls-like spill, så er ikke dette et spill som vil treffe blinken din, og samtidig hvis du er glad i drama og Mass Effect dialog-systemer, så vil du finne dette skuffende i hvordan det siger i hengemyrer av tonedøve kampsekvenser eller belønnelser som egentlig ikke er så belønnende. Det ble siste dråpen for meg, og vil gjerne invitere DONTNOD til å prøve igjen. Scenen de satte med London i 1918 var veldig interessant og jeg håper virkelig jeg får se mer av det.