Trigger Først, litt kontekst. Bergen Internasjonale Musikkfestival er en festival med fokus på å showcase internasjonale artister fra alle verdenshjørner og musikksjangre. Og siden du spør, nei, det er ikke Mr. Worldwide, a.k.a. Mr. 305, a.k.a. Pitbull. Dette er så sykt. mye. fetere!
Musikk med følelse av tilhørlighet
Festivalen åpnes med en heidundranes konsert av Moussa Diallo. Dansken i fra Mali spiller en catchy form for afrikansk musikk med stor innflytelse hentet fra både soul, funk og blues, noe som merkes spesielt i den heftige bluesgitaren spilt av Moussa selv. Flankert av sine to bandmedlemmer satte han tidlig stemningen i taket, og vi skulle ikke lengre ut enn et lite kvarter i settet før hele salen danset, det allerede før kl. 21, en ytterst sjeldenhet blant ellers så beskjedne nordmenn. Moussa skyr ingen sjanse til å spre om seg med både glede og engasjement, og oppnår fantastisk publikumskontakt med små og finurlige historier om samtlige av sangene. Det er nesten som om vi blir en del av musikken, når han tar oss med på både hverdagslige reiser fra eget liv, og store og viktige budskap om medmenneskelighet og nestekjærlighet. Dette, samt hans ufattelige formidlingsglede, bringer ham gjennom hele settet og gir en følelse av tilhørighet, til tross for at det synges på et språk helt uforståelig for den gjennomsnittlige tilskuer.
Så snart Moussa er ferdig, setter festivalens DJ, DeejaySparks i gang med en heftig blanding av afrikanske rytmer, hard elektro, og smoothe latino-bangere, og vi får høre blant annet klassikere som «The Ketchup Song» og «Despacito», i sistnevnte tilfelle selvfølgelig originalversjonen, ikke den crappy Justin Bieber-versjonen. Med et dansegulv allerede i kok, gjøres scenen klar for kveldens andre og siste konsert, Bergen Vista Social Club. Her fortsetter latino-viben med klassisk cubansk salsa, noe som kanskje ikke kommer som et sjokk fra en gruppe som hentet sitt navn fra selveste Buena Vista Social Club i Havana. Med dansbare rytmer og vrikkende hofter over hele gulvet, kommer høydepunktet likevel i deres roligste sang; «Tuyo» av Rodrigo Amarante. Låten, kjent som introlåten til Netflix-serien Narcos, fylles med så mye sjel at selv originalen blir døll. Vi tas tilbake til lange sommernetter og cubanske sigarer på en strand, eller playa, som de lokale sier, dette selv om ingen av oss faktisk har vært på Cuba. En ting er i hvert fall sikkert: vi var så sykt klare for dag 2!
Fra familietreff til fiesta
Det du skal vite er følgende: Dag 2 skuffet ikke. Kvelden startet rolig med Mariachi Bergen på scenen, men dette er slettes ikke en dårlig form for rolig. Tvert om, bringer bandet tankene mot sensommerkvelder i Mexico, og musikken kan best beskrives som den store familiefesten, hvor alt det du i Norge ville sett på som ytre familie, og kanskje hilser på hvert 25. år på slektstreff, er samlet i et festlig lag som ville gjort hvert julebord til skamme. Det er sang, det skåles i både cerveza og mezcal, og ikke minst: det er dans. Hadde det ikke vært for at undertegnede tilfeldigvis greide å krasje inn i en benk på veien og pådra seg et stort hakk i venstre fot, hadde han definitivt prøvd seg på dansegulvet selv også. De avslutter selvfølgelig med deres mest dansbare låt hittil, som tilfeldigvis akkompagneres av et knippe mexicanske dansere i det som for utenforstående sikkert kan forveksles for å være deres nasjonaldrakt. Så hvis du noensinne skal på tacodate på La Taqueria og ser etter en måte å avslutte kvelden på: Mariachi Bergen er svaret.
Når det kommer til dansefoten, skulle dette vise seg å være et gjengående problem i løpet av kvelden. Chela Jaranera var neste band, og som de fleste artistene som gjester festivalen, var også dette et ukjent navn for meg. Men om det er ett band som kan å føre mariachifesten videre, er det dette. Her er det riktignok ikke mariachi som spilles, men rytmisk og dansbar latinomusikk. Selv om dansegulvet ikke fyrte seg opp like raskt denne dagen som på torsdag, tok det allikevel ikke lang tid før også disse overbeviste de ellers så verdenssky tilskuerne, og snart var det både profesjonelle og mindre profesjonelle salsadansere på scenen. Flesteparten av sistnevnte tydelig ellers så beskjedne nordmenn, men dette hindret dem ikke fra å prøve. Tvert om oste dansegulvet, drevet av klassikere som «Killing Me Softly With This Song» på spansk (m/gitarsolo på kassegitar), samt atter en gang den originalspråklige versjonen av «Despacito» (også denne på kassegitar), og en rekke andre dansbare bangers med diverse latinamerikansk opphav som var meg totalt fremmed frem til i kveld.
Selv om min generelle kunnskap om spansk språk er minimal, greier jeg ikke annet enn å digge med.
Dette følges selvfølgelig opp av atter en fantastisk opptreden, denne gangen av artisten som klart hadde dratt flest personlige fans, dette til tross for at de også er kveldens eneste utenlandske (og for den saks skyld også utenbergenske) artist; punk/ska/reggae-bandet Che Sudaka. «Hva er så dette?» lurer du på. Vel, det finnes flere måter å beskrive Che Sudakas musikk på, og den som faller meg inn først, er sjørøverrock. Om dette ikke er utdypende nok for deg, kan du se for deg en blanding mellom det tidlige 2010-tallets The Wanted (tenk «Glad You Came») og et mer jovialt Dropkick Murphys (tenk «I’m Shipping Up to Boston») på spansk. Selv om min generelle kunnskap om spansk språk er minimal, greier jeg ikke annet enn å digge med. Dette er rockere, scenevante rockere. Med i underkant av 1500 konserter i 45 ulike land bak seg, blir det en underdrivelse å påstå at dette er et erfarent band. Måten disse superrockerne beveger seg på, trass alder og det som garantert må være sviktende ledd, minner om hvordan The Rolling Stones på mirakuløst vist fortsatt greier å sprette rundt på scenen som kaniner. Og det merkes på dansegulvet. Så hard medfart som disse rockerne gir det, et det et under at det står til dag 3. En mer perfekt avslutning på kvelden kan en se langt etter.
Etterpå kjørte DeejaySparks, som også spilte første kveld, opp med digge latinobangers, og om det er en ting som er sikkert, så er det følgende: BIMF er dritkult. Og om du lurer på hva du skal neste gang det er tid for festivalen, så er svaret klart: vær der.