Radioteateret Alle kjenner Inger Hagerup. For vår generasjon er hun kanskje mest kjent som forfatter av flere klassiske barnerim som ”Så rart” og ”Mauren”, selv om hun også har bemerket seg som lyriker for voksne. Det vil si: alle kjenner Inger Hagerups diktning. Men hvem var egentlig kvinnen bak poesien?
Teaterstykket ”Inger” handler nettopp om dette. Monologen settes opp av DNS og spiller på flere biblioteker til høsten. Vi følger Hagerup, i Wenche Kvammes skikkelse, fra barndom til ungdom, gjennom voksenliv og alderdom. Forestillingen, som er basert på både Inger og sønnen Klaus’ bøker, kombinerer episoder fra livet og innslag fra diktningen. Uttalelsen fra sønnen om at Hagerup ikke hadde et filter mellom liv og dikt skinner gjennom i dramaturgien.
Strukturen i monologen er tydelig. I begynnelsen går det litt fort – kanskje fordi man ønsker å skape en kontekst for den videre forestillingen. Til tross for dette har man lagt vekt på å vise Hagerups iver, livsbegjær og utålmodighet og sette likhetstegn mellom henne og diktningen.
Passer til rollen
Det er Wenche Kvamme som spiller Inger, i tillegg til alle de andre skikkelsene man møter i monologen. Fra første stund skaper hun en fortrolighet mellom seg og publikum.Det er ikke til å komme bort fra at Wenche Kvamme, DNS’ ”grand old lady”, er god og hun kler rollen som Inger. Kvamme ligner på det bildet vi har av Hagerup og hun klarer å få frem det barnslige uten å bli banal og begjæret etter livet uten å bli klisje. Likevel kan man se at portrettet ikke er helt objektivt. Man kan se at man vil fremstille Inger Hagerup på en positiv måte. Når alkoholisme og andre mørkere sider ved dikteren belyses, gjøres dette med glimt i øye og latter fra salen. Alt unnskyldes med at hun hadde et kunstnerisk sinn.
Stemning
Men det er ikke rettferdiggjørelsen av Hagerups handlinger man husker. Det er stemningen. Og det er nettopp stemningen jeg sitter igjen med etter en time med ”Inger”. Jeg får lyst til å være en del av Hagerups krets. Sitte i stuen hennes, drikke rødvin og høre på henne fortelle. Fargene er lune, musikken er passer og skuespilleren er riktig.
”Inger” er et vellykket portrett av en kvinne med mange sider. Og selv om stykket ikke kan sies å være helt objektivt, presenteres Hagerup slik Hagerup selv ville presentert seg selv. Alt i alt kan dette sies å være et stykke i Inger Hagerups ånd.
