admin I går tok musikkredaksjonen på seg jobben med å rapportere fra konserter som eksisterer i det ganske vide spennet mellom pinlig, mediokert, og veldig bra. Øyafestivalen er fremdeles viktig, men det er mye fyll på programmet.
Young M.A
Sirkus 19:50
Brooklynrapperen Young M.A har for mange blitt kjent gjennom hitten «OOOUUU». Denne fredagen spilte hun på Øya. Det var ganske så mange som hadde tatt turen til Sirkus for å få med seg settet til denne ganske så tøffe, og til tider skumle jenta. Det tar litt tid før settet starter, men DJ-en og crewet hennes varmer opp publikum, de prøver i hvert fall. Stemningen økte betraktelig da M.A entret scenen. Hun spiller igjennom noen låter, og klarer å få publikum med seg. For min del er en stor del av repertoaret hennes ukjent, men jeg merker selv at det er lett å la seg henge med resten av mengden når det står på som hardest.
Pixies
Amfiet 21:30
Pixies er ikke det bandet de en gang var, men fyller den faste plassen blant Øya-headlinerne som er reservert til det bandet du trodde var dødt for tyve år siden. Dessverre burde de resignert og tatt til takke med den plassen de hadde i historiebøkene, fordi de pløyer gjennom mange av de viktigste låtene som om de er alene i et øvingslokale, bortsett fra den aller beste: «Here Comes Your Man» spilles ikke. Det ser ut til å være grei gjennomskuring, for de bidrar minimalt til å engasjere publikum, og de ser mer ut som en rekke gamle mennesker på det kommunale bedehuset enn låtskrivergeniene som frontmann Black Francis har ledet folk til å tro de er.
Med en altfor liten Telecaster på en alt for stor mann står han der og skriker antydninger til låter som en gang var gode inn i mikrofonen, og en helt hinsides full 45-år gammel fyr som sakte danser seg ut av folkemengden er den eneste som egentlig bryr seg. Jeg skulle ønske jeg så Cashmere Cat.
Cashmere Cat
Sirkus 21:45
Den norske produsenten er endelig på hjemmebane, og har fått et stort publikum inn i Sirkus. Selv befant jeg midt i mellom Amfiet og Sirkus noen minutter inn i settene til både Pixies og Cashmere, og hadde på en måte litt kognitiv dissonans om hva jeg skulle velge å se. Heldigvis møtte jeg på noen venner som var mer bestemte enn meg, og jeg endte opp på Cashmere Cat, noe som skulle vise seg å ikke være et så dumt valg.
Ut fra høyttalerne inne på Sirkus spyttes det ut noe som kan sies å være en blanding av EDM, house og RnB, hvertfall for min del. Selv om dette ikke er noe som står høyest på min lytteliste, kunne jeg ikke la være å danse og faktisk digge det. Dansefoten er på plass, men kanskje med litt ironisk distanse, hvem vet?
Dette var uansett min siste dag på Øyafestivalen 2017, og nesen peker hjemover til Bergen by. Takk for i år!
Telephones + Lindstrøm
Øyanatt: Parkteatret
Det er uvisst om bergenseren Henning Severud, som spiller house under artistnavnet Telephones, er i slekt med Peer Gynt-komponisten Harald Sæverud, for DJ-settet hans på Parkteatret bærer ikke preg av den samme virtousiteten som hans nesten-navnebror. Det eneste likhestrekket er kanskje at Telephones bruker vinylplater gjennom hele settet, og det føles som å kastes tilbake i en svunnen fortid jeg aldri opplevde, siden jeg er født på 90-tallet og DJ-sett på vinyl er en slags skuddårlig greie – til tross for at vinyl-nostalgikerne finnes overalt.
Det ser ut til at Telephones kjenner sin besøkelsestid, og sin plass som oppvarmer, for høydepunktet kommer med Jean-Luc Pontys «Computer Incantations For World Peace». Strykearrangementer som bærer en form for håp og visdom, som ikke finnes andre steder enn i gammel, fransk 1983-electronica, løfter et ganske daft publikum i sluttminuttene før Hans-Peter Lindstrøm tar over.
Hans-Peter tar over til massiv applaus, med dype synth-sweeps som ligger som et progressivt teppe under antydningene til melodi. Så sparker han i gang «Foehn», hvor skarpe synth-stabs under de oppløftende signaturmelodiene akselererer bevegelsene i den ganske romslige folkemengden. Det er helt utsolgt, men det er likevel nok av plass til å bevege seg. Parkteatret har heldigvis ikke solgt ut mer enn de burde, og har fått på plass en helt genial klimavegg hvor man kan kjøle seg ned foran en massiv air condition. Ettersom mengden med mennesker vugger raskere og raskere gjennom settet, kunne det blitt rimelig uutholdelig uten.
Dessverre tar det lang tid før publikum kollektivt føler for å bidra til å gjøre kvelden minneverdig. Vi kan delvis skylde på de statiske lysene, som sjelden skifter farge, aldri benytter seg av fenomenet kontrastfarger, og overhodet ikke følger flowen i DJ-settet eller publikum forøvrig.
Det er rimelig urettferdig, ettersom Hans-Peter sannsynligvis har sett dokumentaren «Northern Disco Lights» ganske nylig, og dermed har fått med seg hvilken unik plass han har i norsk electronica- og DJ-kultur. I venn-diagrammet mellom produsent og DJ kaprer Lindstrøm alle tre sonene fullstendig, fordi han lar produksjoner fra vidt forskjellige tidsperioder i karrieren smelte sammen til én enhet, helt sømløst. I løpet av det timelange settet mister vi tid- og stedssans fullstendig, og arpeggio-synthene resonnerer i hodet sammen med den helt karakteristiske Lindstrøm-sounden av stigende akkordrekker; spacediscoens grunnmur.
