musikkredaktor Øyafestivalen 2017 er en rar greie hvor ingen – så vidt vi vet – har blitt bortvist fra Pilseparken utenfor hovedutgangen, og basert på dette lille stykket empiri har vi konkludert med at Øya er enda bedre enn i fjor. Blant artister som the xx og Ryan Adams, har vi trukket fram det som faktisk er verdt å huske fra Øyafestivalen i går.
Sampha
Sirkus 17:50
Sampha Sisays debutalbum Process var etterlengtet da det kom i februar, etter at han har brukt de siste årene på å samarbeide med det som finnes av plateselskapet Young Turks’ artister i London – blant annet Jessie Ware, SBRTKT og FKA twigs – og sertifiserte kule folk utenfor London, som Kanye West, Drake og Solange.
Dette er dermed den første sommerturnéen hvor Sampha tar med seg et helt album med sår sjeldryppende RnB, pakket inn i synthkaos og for mye perkusjon til at én person kan spille det alene. På scenen har han med seg tre musikere på synth, trommepad og perkusjon, i tillegg til egne synther – og et tomt hjørne av scenen med perkusjonsstasjon, som hele kvartetten samler seg rundt og jammer i gang «Without» halvveis ut i settet.
Settet bølger mellom tyngende elektroniske droner i «Under» og «Kora Sings» og pianoballader som 2013-singelen «Too Much» og «(No One Knows Me) Like The Piano» som Sampha spiller alene, mens publikumsstøyen øker i volum proporsjonalt med at scenen fylles med røyk. Det låter fint, men Sampha tar ingen initiativ til publikumskontakt, og det er kanskje det viktigste ankepunktet mot elektronisk musikk på Carlings-festivalen Øya: det er ikke rock n roll nok til å stjele publikums oppmerksomhet.
Dundrende bass drukner den dype, karakteristiske vokalen hans akkurat nok til at litt av poenget med å være på konserten forsvinner, for Sampha er et live-show som ikke har funnet trygg grunn å balansere sår lyrikk over drønnende bass og helt absurde mengder perkusjon straight outta Sierra Leone. De tydeligste av Samphas meditasjoner over egen plass i verden, og foreldrene som har gått bort, blir ikke hørt.
Mac Demarco
Vindfruen 19:55
Fidget spinnere er heldigvis fremdeles en greie, og under gårsdagens konsert med Canadas mest ikoniske eksportvare innenfor gøyal indiemusikk, lot den tette publikumsmassen seg imponere av fidget spinner-ferdighetene til en chill fyr med stråhatt som Mac trakk opp av publikum fordi why the hell not. Fidget spinner-mannen klarte å sette spinneren sin på hodet til Mac, og tilbragte en hel låt hoppende i en slags pastisj til det særnorske konseptet helt Texas, før han ble hvisket noen hyggelige ord og derpå forlot scenen.
Dette kunne vært historien om fidget spinner-mannen som kapret rampelyset, men Mac Demarco har for mye personlighet til å ikke være hovedperson. De lettbeinte coverversjonene bandet gjorde av Vanessa Carlton-låten «A Thousand Miles» og The Champs’ «Tequila», hadde en naturlig plass i settet. Bandet er dedikert til å dyrke festivalmusikken som sjanger, og når showet topper seg mot slutten, i det Mac får signal om at de har ett minutt igjen, setter de i gang en jam som synker og stiger i tempo og ender i det mest sommerlige hooket på Øyafestivalen i år.
Madlib
Hi Fi Klubben 19:55
HiFi Klubben-teltet fylte seg opp ganske greit i forkant av Madlibs DJ-sett. Solen skinte gjennom teltet og folk nøt solen utenfor. Det var duket for et av DJ-settene som flest har sett frem til på Øya i år. Stemningen øker i minuttene før Madlib entrer scenen for å spille et sett på 1 og ½ time. Så står han der. Mannen bak suksesser som Quasimoto, som utgjør halvparten av Madvillain sammen med MF DOOM, og halvparten av Jaylib sammen med den legendariske J Dilla. Noe som kanskje ikke er så kjent er hans Yesterdays New Quintet, som også er verdt et lytt eller ti.
Bassen ruver fra første stund, og her setter man virkelig pris på kvaliteten på høyttalerne fra Bowers & Wilkins. Han spiller mange av de mest kjente låtene hans, som «Low Class Conspiracy» av Quasimoto, men tillater seg også å spille Future sin «Mask Off». Han blir akkompagnert av visuals som tar for seg mye av karrieren sin, fra Quasimoto som løper over skjermen, til forskjellige Stones Throw-album.
Madlib klarer også ha god kontakt med publikum i løpet av settet, tuller litt med dem gjør han og. Det er klart og tydelig at Madlib har hatt lang fartstid innenfor produsering og DJ-sett, men han sier selv at han ikke gjør liveshow lenger – «I am a producer, not a DJ». Da er det kanskje ekstra stas at han kjørte et heftig DJ-sett for alle de som møtte opp denne kvelden?
Sleep
Hagen 20:55
Sleep er en mer konseptuell greie enn resten av artistene denne dagen, først og fremst fordi den kaliforniske stonermetalltrioen har skapt sjangeren selv, men også fordi de har stemt gitarene ned fire halvtoner til et bristepunkt hvor gitarene knapt holder seg stemt, fordi dette er antitesen til musikk spilt inn til metronom, og fordi de er levende legender.
Konserten er en eneste lang rekke flytende jammer, og det gjør det destod tyngre når gitarist Matt Pike setter i gang det stakatto åpningsriffet i «Dragonaut» halvveis ut i settet, til et ekstatisk publikum. Det er så seigt og skeivt når trioen glir offbeat, med tempovekslinger som følger en telepatisk forståelse for følelse og temperament, at det tvinger fram ærefrykt når de faller synkront tilbake i takt.
Med en parodisk svær forsterkervegg og tidvis så hissig vreng på soloene at konseptet melodi forsvinner, klokker de ut i en manisk transe hvor bassist og vokalist Al Cisneros ser ut til å være besatt, mens Black Sabbath-referansene som drypper over låtene, når et metningspunkt i siste jam.
Mutual Intentions
Øyanatt: Sentrum Scene
Etter flere anbefalinger fra Madlib om å dra på Sentrum Scene og sjekke ut Mutual Intentions på Øyanatt, hvor de hadde fått med seg Dâm Funk, hadde jeg ikke noe annet valg enn å sjekke det ut. Selv om det var ganske tomt da jeg ankom Sentrum Scene satt ikke dette noen stopper for stemningen. Ivan Ave varmet opp publikum mens Jawn Rice spilte tunes akkompagnert av Arthur Kay på tangenter. Etter hvert var det klart for Fredfades som sammen med Ivan Ave ga oss en god dose av den gode hiphop de har produsert og laget sammen. Etter en stund stod også Jazz Cats Band, bestående av Kristoffer Eikrem, Bendik Kjeldsberg og Arthur Kay, på scenen. Av dette får man en følelse av å være på jazzkonsert på 50-tallet i New York, samtidig som man føler at man er på en hiphopkonsert på 90-tallet.
Fredfades fortsetter settet mens vi venter på at Dâm Funk skal entre scenen, og så fort han kommer begynner publikum å danse. Gjennom flere funk- og soullåter drar Dâm frem keytaren og spiller noen soloer. Etter hvert i settet havner han også midt blant publikum og deler ut klemmer og håndtrykk. Det blir her tydelig at Dâm Funk ikke har beina plantet på samme planet som oss, men befinner seg i sin egen funkmosphere. Alt i alt er dette en meget vellykket Øyanatt, og man kunne ta og føle på stemningen. Hvis du noen gang har mulighet til å ta en tur innom noe Mutual Intentions arrangerer vil jeg anbefale dette på det sterkeste.
