Anmeldelse: Guardians of the Galaxy vol. 2

Mange av oss fikk med oss filmen Guardians of the Galaxy da den kom ut i 2014. Ingen visste helt hva man skulle forvente da man så den, ettersom dette var en helt ny del av MARVEL-universet. Filmen overrasket positivt, og tok publikum med storm. Nå er oppfølgeren ute, og skepsisen var stor for om den kom til å leve opp til den første filmen.

Man kan ikke velge sin egen familie

I oppfølgeren til Guardians of the Galaxy leter Peter Quill enda etter sin far. Han vet at han hadde en jordisk mor, men at faren hans var fra verdensrommet. En dag mens gjengen er ute og redder universet fra store monstre, dukker faren hans opp og redder dem fra å bli utslettet av en skvadron med jegerskip. Peter har alltid drømt om å møte faren sin, men det viser seg at det kanskje ikke blir et like idyllisk møte som han først hadde forestilt seg.

Til å være en film som nærmest parodierer superheltsjangeren, rører Guardians of the Galaxy vol. 2 ved noen dypere temaer. Det er forfriskende og fint å se at de også tør å ta seg selv litt seriøst, selv om de ikke tar seg selv så seriøst at det blir kjedelig. Filmen jobber godt med å bryte opp sentimentale eller seriøse øyeblikk med brå og overraskende humor. Mange fryktet at filmen ikke kom til å nå opp til den første, ettersom den første var en stor suksess, og overrasket publikum. I toeren vet publikum mer av hva de kan forvente, og det blir dermed vanskeligere å overraske dem. Likevel klarer Guardians of the Galaxy vol. 2 å gjøre dette, og den er slett ikke skuffende.

Psykedelisk og fargesprakende

Filmens animasjon er svært godt gjennomført, og om du har en egen kjærlighet for god CGI, kan du glede deg til å se filmen. Filmen er heller ikke redd for å bruke masse farger, og dette kler den godt. Den klarer å vise at det går an å ha seriøse og kanskje litt triste scener uten å måtte gjøre bakgrunnen mørk eller fargeløs. Fargepaletten gjør ikke filmen mer tullete, det klarer de å få frem via dialog og script.

Det filmen taper seg litt på, er mangelen på et helhetlig plot. Man kommer inn i filmen uten helt å vite hva konflikten er. I starten ser vi heltene jobbe for å bekjempe et uhyre, og de jobber på oppdrag for en annen planet når de plutselig skifter retning og hives inn i en annen konflikt. Deretter tar det ganske lang tid før konflikten utvikler seg, og når man først får fokus på hovedkonflikten, prøver filmen samtidig å flette inn et par andre sidekonflikter, som skurrer litt med hovedkonflikten og kjennes smått unødvendige. Ja, de gir oss mer innblikk i  de andre karakterene, men det føles litt overflødig likevel.

Filmen er nå ute på kino og har fått aldersgrense 12 år pga. actionvold og et par skremmende scener som kan virke skremmende for yngre barn.