Anmeldese: La La Land

Filmen La La Land kommer til å gjøre slik at du sette mer pris på jazz og klassisk Hollywood. Fargebruken i både klær, lys og sett er helt fenomenal, kostymene er simple, men imponerende, og det er moderne med et hint av det klassiske. Full av referanser til filmer som Casablanca og Rebel without a Cause, og jazzlegender som Louie Armstrong og Miles Davis. Regissør Damien Chazelle er tydelig inspirert av disse filmene og musikerne, og han er opptatt av at denne kulturarven blir tatt vare på og at klassiske Hollywood-filmer får den oppmerksomheten de fortjener.

Du kommer til å nynne på filmmusikken, som har et preg av jazz, lenge etter at filmen er ferdig. Hvordan musikken bruker instrumenter minner om klassiske Hollywood-filmer. Dette er en romantisk musikal, men den har også en del alvor blandet inn når det kommer til Hollywood-hverdagen. Den viser at det er farlig å drømme om å gjøre det stort i Hollywood. Chazelle er relativt fersk i filmbransjen selv, men har ikke hatt den samme motgangen som blir vist i filmen. Han har bare laget to filmer før dette; kritikerroste Whiplash, som er en adapsjon av hans egen kortfilm med samme navn, og musikalfilmen Guy and Madeline on a Park Bench. Damien Chazelle er et navn som man bør merke seg frem over.

Dansenumrene med fantastisk koreografi får deg til å vrikke på dansefoten og ønske å begynne å ta dansetimer. Hovedrolleinnehaverne Ryan Gosling og Emma Stone måtte gjennom tre måneder med øvelser for å kunne utføre dansenumrene. Apropos øving, Ryan Gosling lærte seg å spille piano for å spille rollen som Sebastian. Når Grammy-vinnende musiker og pianist John Legend ble imponert, er det tydelig at Gosling gjorde en god jobb, og det kommer frem i filmen.

La La Land er ikke den type musikal hvor de synger og danser hele tiden, men det er likevel en fordel for seeren å ha en viss toleranse for musikaler. Det som kan få deg til å føle deg tryggere på musikalfronten er at historien som blir fortalt er ikke en tradisjonell historie; under overflaten skimter vi at ikke alt så fantastisk og fint som de forsøker å innbille seeren om at det er. Dette gjør at det føles mer virkelighetsnært, selv om de bryter ut i sang og dans til tider.

Filmen er en fryd fra ende til annen, og Chazelle har laget en drømmefylt verden. Dette blir fremstilt med kreativ kamerabruk og stilige overganger. Det er et par lange tagninger i filmen som bruker vinkling på en slik måte at du glemmer ut at det er samme tagning og at det ikke er blitt klippet til. Karakteren følles ekte med virkelige problemer som oppstår når du har slike drømmer som de har. Skuespillerne får frem følelsen til karakterene deres på en god måte. Og dette smitter over på publikum. Og jeg vil avslutte med å spørre: er drømmen virkelig verdt det?