Trigger Dreamarcher sup. Sweet Fuzz + Delvoid
Det er drøyt 5 måneder siden Hulen booket det omtalte bandet Kampfar til å ta over Hulen en mørk fredagskveld. Disse kveldene er som forventet veldig kledelige på Hulen. Bandet Kampfar hadde tatt med seg bandet Vreid og Dreamarcher under sine lune vinger for å holde dem med selskap. Fra erfarne band som Kampfar og Vreid visste publikum noenlunde hva som var å forvente under kveldens opptreden. Guttene fra det litt mindre kjente bandet, Dreamarcher, var ennå litt mystisk. Da de entret scenen og hadde alle ansiktene vendt mot seg, var de uten tvil et band som har tatt metall til et helt annet nivå. Sofistikert musikk av typen metall, er en litt sjelden vare. Dreamarcher fikk en enormt god respons, og de som bare fikk høre om deres solide konsert, kunne bare angre på at de ikke kom tidsnok. Hulen tok den gode responsen og sørget for at Dreamarcher skulle få spille igjen, denne gangen med egen support!
Fredagen inntraff og kveldens første support band, Sweet Fuzz, gjorde seg komfortable på scenen. Sweet Fuzz har vært å spotte flere plasser i Bergen, ettersom de er et stabilt lokalt band. Vi i Trigger Bergen har listet Sweet Fuzz et par ganger og vi vil nok høre mer fra dem også i fremtiden.
Det andre bandet derimot, var et band fra Oslo, Delvoid. Deres ydmyke opptreden var til tross for deres egen oppfatning, et nostalgisk slag i trynet. Det virket som de var litt usikre på den uheldig slakke responsen de fikk. Publikum ble nok litt overrasket over at den enormt 80- 90-tallsinspirerte vokalen var så dominerende i Delvoid sitt lydbilde. Jeg satt selv igjen med en slags tanke om at dette er et band som kunne erobret verden på 80-tallet. Vokalen til Delvoid er uten tvil en sjelden merkevare. Publikum kjente litt på den dårlige samvittigheten av at bandet ikke fikk nok ros, og ropte pene ord deres vei mot slutten av opptredenen deres. Unikt band, som jeg absolutt håper vil stramme opp selvtilliten, men holde på ydmykheten!
Kveldens høydepunkt lå for tur, og det var en dyster og enormt nydelig lyssatt scene stående klar foran oss. Jeg nevnte tidligere at Dreamarcher har tatt metallsjangeren til et moderne nivå. Måten de bruker noe som høres ut som telefonopptak og deres makabre og mørke entrè av frontperson Kim Christer Hylland er helt nydelig. Etter hans intro på scenen, plasserer han seg ydmykt bak trommesettet som er plassert på høyre side. Bak trommesettet holder han bandet i sin hule hånd og styrer dem mot det som vil vise seg å være en av de bedre konsertene jeg har opplevd på Hulen. Med en to-delt vokal og seig, tung gitarspilling, er de uten tvil det mest sofistikerte metallbandet som er å se i Norge for tiden. Fra forrige gang de opptrådte på Hulen, merket jeg en mye mer selvsikker gjeng, som har fått mye erfaring fra å være på turnè med Kampfar. De virket mye roligere, men på den gode måten. Den store hypen som Dreamarcher har bygget opp det siste halvåret er vel fortjent, og er sikker på at det bare vil videre oppover med dem.
Takk for en helt enormt dyster og nydelig fredag.
