Anmeldelse: Moonlight

Moonlight er regissert av Barry Jenkins og handler om Chiron, fortalt ved tre stadier av livet hans. Som ung gutt (Alex Hibbert), som tenåring (Ashton Sanders) og som voksen mann (Trevante Rhodes). Vi får et innblikk i hvordan det er å vokse opp som afrikansk-amerikaner i Liberty City i Miami, i en situasjon hvor ikke mange forstår han.

Utrolig skuespill

De tre skuespillerene som portretterer Chiron er alle helt fenomenale. Vi får se at unge Chiron (Hibbert) ikke har hatt en enkel oppvekst og sliter med å føle seg hjemme i sitt eget hjem, og i samfunnet forøvrig. Situasjonen har ikke gjort det lett for Chiron å oppføre seg som et barn, og vi kan se hvordan han har blitt tvunget inn i en voksen mentalitet i en tidlig alder. Hibbert portretterer dette utrolig bra, samtidig som vi får se små glimt av at Chiron fremdeles er et barn. Tenåringsalderen er virkelig vendepunktet til Chiron, med en glimrende skildring av Chirons indre konflikt og at han lærer mer om seg selv. Trevante Rhodes spiller Chiron i voksen alder, nå kalt «Black» av folk rundt han. Vi ser at Chiron har forandret seg drastisk fra tenåringsalderen, samtidig som vi fremdeles får små blikk av hovedpersonen som vi i publikum har vokst opp sammen med. Disse scenene er veldig intime og private. Det er nesten som om man er der med Chiron, spesielt i filmens siste akt. Mahershala Ali og Naomie Harris er også helt fenomenale i rollene sine, og har en stor sjanse til å vinne «Best supporting actor/actress»-prisen på den kommende Oscar utdelingen, 26.februar.

Magisk kinematografi og musikk

Kinematografien til Moonlight transporterer en nesten til en annen verden. Komposisjonene og fargebruken i scenene får en til å glemme at vi befinner oss i en urban by med urbane problemer. Fargebruken forsterker følelsene og atmosfæren i scenene, som igjen forsterker det emosjonelle aspektet. Et briljant grep fra regissør Jenkins er at den bruker stillhet som et veldig effektivt virkemiddel. Det er ikke mange filmer som tør å bruke stillhet på samme måte. Vi får fortalt akkurat nok til at vi kan oppleve og tolke filmen selv, uten at vi blir overbelastet av hvordan vi burde føle. Musikken er komponert av Nicholas Britell og er helt fabelaktig. Musikken, som kinematografien, gjenspeiler og forsterker scenene, men på en veldig myk og rolig måte, samtidig som den får en til å oppleve ting så mye sterkere.

Menneskekjær historie

Handlingen er utrolig intim og privat, som kanskje reflekterer det faktum at filmen er inspirert av selvbiografien til Tarell Alvin McCraney. Historien og menneskene vi møter gjennom Chiron sitt liv gjør filmen utrolig menneskelig, og mange kan derfor kjenne seg igjen i filmen, uansett om man kan relatere til problemene Chiron møter eller ikke. Fokuset er virkelig på følelsene; som vi har sett blir de forsterket av flere forskjellige virkemidler. Moonlight får følelsene til å flomme over og man sitter nesten igjen etter filmen som et nytt menneske.