Våpenfabrikken Norge

Norge eksporter årlig forsvarsmateriell for mellom 3 og 5 milliarder kroner, dette varierer fra år til år. I 2013 var den totale eksporten på 4,2 milliarder mens den var på 3,6 milliarder i 2014. Men forsvarsmateriell innebærer ikke bare våpen, eller utstyr som har til hensikt å drepe. Det innebærer også utstyr som nattkikkerter, kjøretøy, kommunikasjonsutstyr og annet materiell som trengs for å bedrive krig. Utenriksdepartementet klassifiserer forsvarsmateriell i to grupper, A-materiell og B-materiell. A-materiell er våpen og ammunisjon, mens B-materiell er militært utstyr som ikke er våpen eller våpendeler, som for eksempel kikkerter, radioutstyr og lignende.

Norges hovedregel for eksport av forsvarsmateriell

Det er mange som hevder, blant annet Arbeiderpartiet og Høyre, at Norges regelverk for eksport av forsvarsmateriell er strengt nok. I 1959 vedtok Stortinget følgende hovedregel for eksport av forsvarsmateriell: ”Hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig”. I 1997 gikk Stortinget ut å presiserte at vurderingen av hvem vi skal selge forsvarsmateriell til også skal omfatte politiske forhold, vurderinger som innebærer om land vi selger til er demokratier og om de følger grunnleggende menneskerettigheter.

Men klarer regjeringen å følge dette Stortingsvedtaket?

Vel, regjeringen klarer i stor grad å følge dette vedtaket. Av den totale eksporten av forsvarsmateriell i 2014 var medlemslandene i Nato, Sverige og Finland de som mottok mest. De mottar ca. 94% av alt Norge eksporterer av forsvarsmateriell. Men det som gjør eksporten av forsvarsmateriell til Nato-land problematisk har å gjøre med det som kalles for en ”sluttbrukererklæring”.

Disse landene står derfor helt fritt til å selge norskproduserte våpen til andre land, land som Norge i utgangspunktet ikke ville ha handlet med

En sluttbrukererklæring er en garanti som gis til eksportlandet, om at mottagerlandet er den endelige brukeren av våpnene, og at våpnene ikke kan selges videre uten samtykke fra opprinnelseslandet. Norge krever i dag ingen sluttbrukererklæring når vi selger våpen til våre allierte i NATO eller fra medlemmer i EU. Disse landene står derfor helt fritt til å selge norskproduserte våpen til andre land, land som Norge i utgangspunktet ikke ville ha handlet med. Et eksempel på hvorfor dette er kontroversielt er USA sitt salg av ”Hellfire-raketter” til Israel, som Israelerne har brukt til å skyte på sivile palestinske mål. Disse Hellfire-rakettene inneholdt deler produsert i Norge.

Det er selvfølgelig kritikkverdig at Norge velger å fortsette eksporten av forsvarsmateriell til USA, når vi vet hva de har brukt norskproduserte våpen til, her burde norske myndigheter ha stilt strengere krav til bruken av norskproduserte våpen.

Men Nato og USA er våre nærmeste allierte, og eksporten av forsvarsmateriell mellom oss handler i stor grad om gjensidige forpliktelser overfor våre allierte. Vi må være med på noe av det USA velger å gjøre, for å kunne få noe tilbake. USA står for 75% av økonomien i Nato, da må vi også dra vår del av lasset. Men vi kunne, og burde, vært enda mer kritisk til USA, og stilt høyere krav til deres bruk av vårt materiell. Det som derimot er veldig kontroversielt er Norges salg av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emirater.

Eksporten til Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emirater

Til Saudi-Arabia selger vi det som blir klassifisert som B-materiell, mens til De Forente Arabiske Emirater selger vi både A- og B-materiell. I 2011 solgte vi også kommunikasjonsutstyr til Libya og den daværende diktatoren Muammar Gaddafi, kun kort tid før Norge var med på den Nato-ledede invasjonen av landet. Norge var dermed med i en krig hvor vi sloss mot militære styrker som brukte kommunikasjonsutstyr vi hadde solgt til de.

Både Saudi-Arabia og Emiratene blir av Freedom House rangert som noen av de mest undertrykkende regimene i verden. I begge landene er homofili ulovlig, og kan straffes med dødsstraff. Det var heller ingen tvil om at Gaddafi var en diktator av den ekstreme sorten. Det virker derfor helt uforståelig at Stortinget godkjenner at vi handler med disse landene, det er jo stikk i strid med Stortingets eget vedtak av 1959. Stortinget sier i det vedtaket at vi skal vurdere politiske forhold før vi selger forsvarsmateriell, hvordan kan Stortinget da godkjenne slike handler? Det er det vanskelig å svare på, og det er det tydeligvis for Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Stortinget også. Studentersamfunnet i Bergen prøvde gjentatte ganger å få representanter fra disse organene til å stille i en debatt de hadde om akkurat denne problematikken. Det var ingen fra myndigheten som ville stille til debatt.

Norge var dermed med i en krig hvor vi sloss mot militære styrker som brukte kommunikasjonsutstyr vi hadde solgt til de.

Erling Borgen, en norsk filmskaper og journalist, slapp i 2006 dokumentarfilmen ”Et lite stykke Norge”. Filmen var ekstremt kritisk til Norges involvering i en rekke internasjonale konflikter, som Irak krigen, og viste også urovekkende sider ved norsk våpeneksport. Borgen kunne fortelle at han gjentatte ganger prøvde å få uttalelser fra Norske myndigheter, men de nektet å ta han seriøst og ville ikke svare på noen spørsmål. I en stortingsmelding angående Norsk eksport av forsvarsmateriell, som kom ut i 2016, understrekes det at ” Regjeringen har som mål å utvise størst mulig åpenhet om omfanget av eksporten av forsvarsmateriell”. Når myndighetene kategorisk nekter å stille opp til kritiske debatter, eller å svare på kritiske spørsmål angående denne siden av norsk utenrikspolitikk, virker det som om de prøver å kvele hele debatten, istedenfor å utvise ”størst mulig åpenhet”. Det gjør det også vanskelig å forstå hvorfor Norge velger å eksportere våpen og annet militært materiell til disse landene. Det kan være mange legitime grunner til at Norge velger å selge forsvarsmateriell til Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater, og tidligere til Libya, men da må offentligheten få vite disse grunnene.

En ting er ihvertfall sikkert, deler av den norske eksporten av forsvarsmateriell er høyst kontroversiell og det er problematisk at norske myndigheter velger å støtte slike regimer indirekte, ved å selge forsvarsmateriell til de.