Ville du stoppet for meg?

Den første desember bestemte jeg meg for å gå opp Fløien, og det endte dessverre i elendighet med både besvimelse og vrikking av ankel. Men det så skapte den største irritasjonen i denne situasjonen var at jeg var alene, og at det til slutt var kun en person som stoppet for å hjelpe meg.

Hvorfor var det sånt? Eier ikke folk medfølelse?

Våknet opp alene

Første uhellet inntraff på vei ned fra Fløien, når ankelen min plutselig bare sa “NOPE” og bestemte seg for at jeg skulle vrikke den. Jeg reagerte selvsagt med å falle på et dramatisk vis ned på bakken, og skrape opp både armer og ben.

Rett før jeg falt var det fire personer rundt meg, og da jeg reiste meg opp fra fallet og fikk øyekontakt med alle fire, så fortsatte de på veien opp eller ned i løypa. Jeg vet jo at de så meg, men vrikking av ankel var noe jeg hadde gjort tusen ganger før, så jeg tenkte ikke noe mer på at de ikke stoppet for meg da.

Da jeg bestemte meg for å ta Fløibanen ned fra den midterste stasjonen, så var det kroppen sin tur til å plutselig si “NOPE”, og det endte med at jeg svimte av fire ganger på rad.

Panikken slo inn og hyperventilering oppstod. Jeg kravlet meg ut fra boden og bestemte meg for å ringe ambulansen. Mens jeg satt der spurte jeg tre personer som gikk forbi om de kunne hjelpe meg, men kun en person stoppet for meg.

Så en liten tur til Fløien kosta meg et sykehusopphold, men det som var det mest irriterende med det, for både meg og helsepersonell, var hvorfor de fire personene ikke stoppet og spurte om det gikk fint med meg ettersom de så meg falle etter at jeg vrikket ankelen. Hvorfor de to personene gikk forbi meg da jeg spurte direkte om hjelp og om noen så meg svime av inne i den billettboden. For hvis noen såg meg, som det er en sannsynlighet for med tanke på alle som tar turen opp til Fløien, så har de isåfall gått forbi. For det eneste jeg kunne svare på spørsmålet om noen så meg var at “Jeg våknet opp alene”.

Hør hele kommentaren her:

Tilskuereffekten

Tilskuereffekten blir beskrevet av “Det store norske leksikon” som “det at sannsynligheten for at en vil hjelpe noen reduseres hvis det er andre tilstede i situasjonen”.

Det kan tenkes at de fire som var rundt meg da jeg vrikket ankelen ble påvirket av denne effekten. Det er en ganske stor sannsynlighet for at de trodde det ikke var behov for hjelp fra akkurat deres side, for noen andre som var i løypa kom garantert til å stoppe for å spørre om det gikk fint.

Når en tenker over det, så er det i grunn jævlig lett å spørre en person om det faktisk gikk bra eller ikke, og som oftest så går det jo bra. Tenk den fine følelsen du kan ha da etterpå, av at du faktisk spurte og tilbydde din hjelp.

Men de fire personene som var rundt meg da jeg falt, er ikke de så irriterte meg mest, det er heller de to personene som valgte å gå forbi meg, selv om jeg spurte dem direkte om hjelp.

Da jeg satt og snakka med damen fra nødnummeret, så insisterte hun på at jeg måtte få hjelp fra de forbipasserende i løypen. Av de tre jeg ropte på og sa “Unnskyld? Du unnskyld?” så var det kun EN person som stoppet.

Hva i all verden får folk til å gå forbi når noen spør dem direkte om hjelp? Er det virkelig viktigere å komme seg opp til toppen av Fløien slik at du kan slå tidsrekorden din på den jævla treningsklokken din enn å hjelpe et menneske i nød?

Spør, for faen!

Heldigvis i mitt tilfelle så gikk det greit. Jeg fikk den hjelpen som trengtes og er nå på bedringens vei. Men tenk om situasjonen min, oppe på Fløien, var mye mer livstruende. Ville folk fortsatt gått forbi? Det finnes dessverre mange eksempler på at det faktisk har skjedd, folk har gått forbi og vedkommende har trengt umiddelbar medisinsk hjelp.

Selv om det finnes folk som faktisk stopper og spør om du trenger hjelp, så finnes det fortsatt de som er litt for opptatt med sitt eller tenker at “selvsagt slipper jeg å stoppe, for noen andre kommer GARANTERT til å stoppe”. Så hvis du eller jeg havner i den situasjonen at vi ser noen trenge hjelp eller spør deg direkte om hjelp, så bør vi stoppe og faktisk spør “Går det greit med deg?”

Det er så jævla lett, og dessuten er det tusen ganger bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite.