Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
Men disse avlysningene blir overskygget av en fjellstø line-up.
Festival er så mye mer enn konserter. Festival er nemlig også – som ordet tilsier, og som de skarpeste kanskje har plukket opp allerede – fest. Ditt aller første møte med den autentiske festivalopplevelsen var kanskje Hove eller Roskilde, festivaler hvis raison d’être er å forlenge flashbacks fra russetiden inn i evigheten. Du skjuler skammen over å ha nådd peak-lykke i md-rus for tre år siden, fordi den uhåndgripelige frihetsfølelsen aldri kom tilbake, og praksisplassen på jobben din suger. De lange, bedagelige dagene i Camp Klamydia 2013 gled over i å bli en lang drøm, og alle minnene dine er rekonstruksjoner av det du har blitt fortalt i ettertid av folk som var mindre beruset enn deg.
Derfor har undertegnede sammen med min kollega Gutt (24) gjort nettopp det alle andre gjør på Øya: sitte i parken utenfor og drikke øl brorparten av tiden. Du finner også noe synsing om konsertene flettet inn i min personlige dagbok, publisert på internett. Hallo bloggen!
16:40
Vi tusler gjennom portene fem minutter før The Last Shadow Puppets går på scenen. De siste dagenes regnvær glimter med sitt fravær, og vi er usagt enig i at timingen er besynderlig bra.
Vi får med oss to låter av The Last Shadow Puppets, med en flamboyant ankledd Alex Turner og en tilsvarende stivt dresskledd Miles Kane, før vi drar bort for å se Audun Vinger-intervjuet med designansvarlig Are Kleivan, og innser fort at det er helt innholdsløst. I slow motion vitser de om at det finnes flere totebags enn plastposer i verden, før Vinger spør om han tenker helhetlig design på plakater, merch og resten av designpakken. Kleivan er egentlig mest interessert i å snakke om plakatene, og ingenting annet. Det er vel kanskje derfor festivalbåndene i år er de styggeste i manns minne, dekket av Vipps-logoer og den samme turkisfargen som etterhvert sprer seg til alle arrangementer som DnB får lov til å sponse.
Vi gir opp designsamtalen på det provisorisk innredede Biblioteket etter fem minutter, og drar ut i parken for å drikke billig Bunnpris-pils. Noen illevarslende regndråper faller, før bygen forsvinner, og vi drar inn på Sirkus for å se Arys hypermoderne synthpop. Det er formstøpt for radio, men bandet og alle synthene de trigger på trommepads klarer likevel å fylle hele teltet sammen med den våte klangen på vokalen til Ary, backet av en helt suveren korist, som rett før sistelåten forteller at Ary har bursdag. Det vekker mer applaus enn hun har fått hittil i settet, og Ary må ta en kort pause etter første refreng fordi hun ‘blir helt satt ut’. Hun utstråler nesten den samme sjarmen som Aurora, går nesten like lavt i limbodansingen som MØ, og det eneste som mangler er et aspekt av tidløshet ved hele poppakken. Dette inntrykket av at helheten er kunstig sitter igjen mens vi rusler de få hundre meterne bort til hovedscenen Amfiet for å se Aurora.
18:50
Der Ary har to stk suverent dyktige musikere + korist som også framstår som et band, blir det påfallende klart hvor mye Aurora mangler dette. Hun er flankert av en rekke musikere som fyller indiefolklydbildet lydig, men verken ser eller høres ut som et band på samme nivå som låtskrivertalentet til Aurora. De er dog genuint dyktige individuelle musikere, og den hissige fuzzen til O. Martin i det han dobler synthbassen på de siste låtene er et kjærkomment og kledelig glimt av genialitet. Alle som har møtt Aurora sier at hun er sånn, at den ydmyke, svevende personaen på scenen ikke er konstruert, men det samme fascinerende mennesket som lar seg fascinere av alt rundt henne, og selv om vi ikke er fengslet, er vi ihvertfall totalt tilstede til konserten eksploderer i en Big Rock Ending™.
Gutt (24) og jeg dropper M83 til fordel for en lengre samtale om hvor polert festivalsound M83 har. Klisjéene strekker seg over hele settet, og geografisk hele veien ut av festivalområdet, hvor den cheesy saksofonen flyter ut og inn av drønningen. Jeg får minst tre nye venner, og velger å tenke at de to neste timene før Kaytranada går på scenen er riktig oppvarming før det hiphop- og RnB-fylte klubbsettet.
21:45
Kaytranada aka Kevin Celestin spiller to ganger denne kvelden, og skuffelsen ved at Anohni har avlyst har jeg allerede elaborert over her. Likevel skulle Kaytranada på Øyanatt bli en av de viktigste konsertene i år, og det er så stor forskjell på å spille for sine egne fans i en klubb, og å spille for et festivalpublikum som kan gå når og hvor de vil, at opplevelsen av disse to konsertene måtte ha tydelige skillelinjer.
Og det er lyspunkt som skinner gjennom i begge konsertene til Celestin. I det han mikser ‘Together’, en av albumets varmeste tracks, over i Chance the Rappers ‘All Night’, sprer euforien seg som sennepsgass på t-banen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere. Jeg har nemlig pakket nærmest alt jeg eier i en veldig stor sekk, og en bergenser med mer hår enn hode fnyser noen misfornøyde skjellsord til alle som hører. Lyden er relativt lavt i teltet, og selv om jeg ikke har noen intensjoner om å snakke med andre mennesker før Celestin har gått av scenen, ser det ut som det er nok av mennesker som bare er delvis engasjert i dyp hiphop akkurat nå. En mulig forklaringsmodell er at de var innstilt på å se Anohni og er misfornøyd med erstatningen, men Massive Attack spiller samtidig og er kanskje en bedre match, så denne hypotesen får stå til noen andre vil falsifisere den.
Visualsene utgjør store deler av forskjellen mellom festival- og klubbsettet til Celestin. Inne på Gamle Museet noen timer senere er det tett dansing og følgelig ikke lys som er i fokus, men syntesen av lys og lyd i Øya-teltet løfter konserten til terningkast imponerende. Siden køen utenfor gamle Astrup Fearnley blir et 100-meter og timelangt maraton som vi dropper helt for å drikke øl til de andre menneskene er ferdig å vente, må kanskje resten av publikum kompensere for en stasis vi slapp unna. Kritikk til Gamle Museet for å ha et så urutinert køsystem at køen blir et kvartal lang, men siden det er så høyt under taket inne er jeg ikke bitter. Jeg er forelsket i steder med plass under taket. Spesielt når hundrevis av mennesker kan danse uten at det blir klamt. Til evigheten og forbi.