Det rister i Libyas grunnvoller

This content has been archived. It may no longer be relevant

Vinteren 2011 var den arabiske våren for alvor på vei gjennom Nord-Afrika og Midtøsten. Den blåste også gjennom Libya, et i stor grad konservativt land hvor de liberale strømmene på langt nær er så fremtredende som i for eksempel Egypt og Tunisia.

I mars 2011 innledet NATO sin intervensjon i Libya. Da Muammar Gaddafi, Libyas leder, ble styrtet og drept i oktober samme år, hadde Gaddafi sittet med makten i utrolige 42 år. I ettertid har mange av de unge som kjempet under revolusjonen forlatt landet. Mange av de som ble igjen lønnes av staten som takk for innsatsen i kampen mot Gaddafi. Landet er preget av dyp splittelse. Hva skjedde egentlig med optimismen som rådet vinteren 2011?

Det er få som kjenner Libya bedre enn Mary Fitzgerald. Hun er journalist og analytiker, og har oppholdt seg i og rapportert fra Libya siden revolusjonen. Hun leverer i dag rapporter til en rekke anerkjente tidsskrifter, aviser og TV-kanaler, blant dem The Economist, The New Yorker, Washington Post, Financial Times, BBC og CBS News. I februar var Fitzgerald på besøk i Norge, og under besøket holdt hun et foredrag på Bergen Offentlige Bibliotek. Utenriksmagasinet MIR var til stede på det foredraget. Vi var langt fra de eneste.

– Alle og ingen har kontroll

Et rom som vanligvis er fullt av bøker, er for anledningen fullt av mennesker sittende på stoler, langs veggene og på gulvet. Det er åpenbart at dette er et tema som engasjerer folk i alle aldre. Tre stearinlys er det eneste som stjeler oppmerksomhet fra Fitzgerald. De brenner sakte ned mens hun forteller om den dramatiske situasjonen Libya befinner seg i.

I løpet av foredraget kommer Fitzgerald inn på Benghazi, den nest største byen i Libya. Hun danner et bilde av en by som i februar 2011 akkurat hadde befridd seg fra regimets lenker, og hvor det på det tidspunktet hersket en total mangel på kontroll. Når vi etterpå spør henne om ikke dette er en passende betegnelse for hele Libya i dag, så nikker hun samtykkende.

– Ja, det er et betegnende bilde på den nåværende situasjonen. Du har ingen sentrale myndigheter, du har et fraksjonert samfunn og et uklart politisk og sikkerhetsmessig miljø. Ingen sentrale myndigheter håndhever et maktmonopol eller noen autoritet i det hele tatt, enten det er snakk om i hovedstaden Tripoli eller andre steder i landet. Libya er et land i en svært dyp splittelse, noe som gjør det veldig vanskelig å løse den nåværende krisen, som i realiteten er en politisk maktkamp med en stor andel væpnede grupper som bakteppe.

Hør første del av intervjuet med Mary Fitzgerald her:

Splittelsen Fitzgerald snakker om strekker seg nesten to år tilbake i tid, til juni 2014. Da var det parlamentsvalg i Libya. Etter valget kjempet ulike militser om kontroll over Tripoli. I etterkant av disse kampene tok en selverklært regjering kontroll over Tripoli, med støtte fra det forrige parlamentet. Den anerkjente regjeringen til statsminister Abdullah al-Thinni flyktet da til Øst-Libya.

Abdullah al-Thinni støttes på sin side av parlamentet som ble valgt i parlamentsvalget i juni i 2014. Siden sommeren 2014 har Libya altså hatt to rivaliserende regjeringer og to rivaliserende parlamenter, som begge støttes av sine respektive militser.

The Economist: – Libyas økonomi vil falle mest i 2016

Som om den politiske uroen ikke var nok, spådde The Economist nylig at Libyas økonomi er den økonomien som vil oppleve størst nedgang i verden i 2016. Fitzgerald forklarer at det ikke bare er Norge som merker konsekvensene av det store fallet i oljeprisen. Libyas store økonomiske problemer er også knyttet til at landet i dag produserer langt mindre olje enn det produserte under Muammar Gaddafis ledelse.

– Libya produserer under 400 000 tønner olje per dag, sammenlignet med 1.7 millioner tønner per dag da Gaddafi ble styrtet. Den globale oljeprisen har også falt til et historisk bunnivå. Det betyr at Libya har blitt tvunget til å benytte seg av sine utenlandsreserver i så stor grad at mange, inkludert Verdensbanken, advarer om at Libya kan komme til å gå tom for utenlandsreserver i løpet av de neste årene. Dette sier Fitzgerald, før hun videre påpeker:

– Libya er dessuten et av de landene i verden med flest på statens lønningsliste, fordi medlemmer av ulike militser landet over lønnes av staten på grunn av en skjebnesvanger avgjørelse av overgangsmyndighetene etter at Gaddafi ble styrtet. Til sammen utgjør dette den perfekte oppskriften for sosial uro på toppen av alle utfordringene Libya står overfor.

Lovløshet har gitt IS fotfeste

Mary Fitzgerald bodde i Libya i 2014. Da opplevde hun en sterk følelse av lovløshet.

– Man har mange forskjellige militser, noen bedre organisert enn andre, som håndhever loven, så hvis det skjer noe med deg, så har du ingen du kan snu deg til, forklarer hun.

Som en konsekvens har mange libyere gått tilbake til de gamle stammenettverkene for å få en form for rettferdighet. Libya er preget av straffefrihet, sier journalisten og analytikeren.

– Alle former for overgrep og krenkelser som disse militsene har utført har gått ustraffet. Denne tilstanden har også ført til økt kriminalitet i landet, fordi folk sitter med en følelse av at du kan gjøre hva som helst i Libya og slippe unna med det. Det er en følelse av lovløshet som, sammen med de porøse landegrensene, gjør at IS virkelig har fått fotfeste, mener hun.

– Det må skje en ny intervensjon

Fitzgerald mener en ny intervensjon må finne sted dersom man skal bekjempe IS i Libya.

– Det kommer mest sannsynlig til å være snakk om luftangrep mot kjente IS-mål, sier Fitzgerald, som mener at det likevel ikke vil være nok:

– Jeg tror det avgjørende i kampen mot IS i Libya vil være om man klarer å forene libyerne, og da snakker jeg om militsene og de væpnede gruppene, og få dem til å kjempe sammen mot IS. Problemet er at på grunn av den pågående maktkampen og borgerkrigen, har de ulike fraksjonene frem til nå vært mer opptatt av å kjempe mot hverandre enn å bekjempe IS, og inntil det endrer seg, så kommer IS til å fortsette å vokse i Libya, forklarer Fitzgerald.

I 2015 ble det gjennomført luftangrep mot en Al Qaida-fraksjon i Libya. Mindre enn ti sivile ble drept, og angrepet førte ikke til en reaksjon blant befolkningen. Fitzgerald tror at dette var noe eksterne aktører fulgte svært nøye med på. Et av de fremste argumentene mot å gjennomføre en intervensjon er frykten for å gi grobunn til ytterligere ekstremisme i Libya.

Frykter at Libya kan bli delt i to

FN forsøker nå å forene de ulike politiske fraksjonene og de rivaliserende institusjonene gjennom en samlingsregjering som den prøver å stable på beina, men alt er veldig skjørt. Fitzgerald sier at selv om FN skulle få en samlingsregjering på beina alt fra i morgen av, og den fungerte bra, så er det fortsatt store uenigheter på bakken inne i Libya. Den ett og et halvt år lange konflikten har skapt en polarisering som det vil ta flere år å vaske bort.

– Det sosiale limet i Libya har blitt alvorlig skadet som et resultat av det som har skjedd det siste halvannet året. Det er uenigheter mellom de ulike væpnede fraksjonene, men også mellom ulike regioner, samfunn og noen ganger også innad i enkeltfamilier, forklarer hun.

I øst har det de siste årene eksistert en gruppe som ønsker seg et føderalistisk styresett i Libya. Gruppen har nå en retorikk som minner mer om separatisme, og den ønsker seg en uavhengig stat i Øst-Libya. Det har ført til en reell frykt for at Libya kan bli delt i to.

– De er få, men høyrøstede, så blant mange er frykten for at Libya kan bli delt i et Øst-Libya og Vest-Libya større enn den noensinne har vært i Libyas moderne historie.

Hør andre del av intervjuet med Mary Fitzgerald her: