Anmeldelse : Mustang

This content has been archived. It may no longer be relevant

Mustang er navnet på debutfilmen til den fransk-tyrkiske regissøren Deniz Gamze Ergüven. Dramaet dreier seg rundt fem unge søstre i en tyrkisk landsby. Søstrene mistet foreldrene som barn, og har siden blitt oppdratt av bestemoren. Etter å ha blitt oppdaget i en harmløs lek med gutter ved stranden, begynner forankringen av jentenes frihet.

Dørene blir låst, vinduene får etter hvert sikkerhetsgitter, eiendeler som datamaskiner og ”upassende” klær blir fratatt og jentene får ikke lenger gå på skole. Sammen med onkelen deres bestemmer bestemoren seg også for at det er på tide at jentene blir giftet bort – mot sin vilje. Dette er en coming-of-age-film som handler om å vokse opp som jente i en patriarkalsk kultur.

Ukjente ansikter

Introduksjonen av hovedkarakterene er full av fnisende jenter, leken dialog og løping langs stranden. Det høres muligens litt klisjé ut når jeg skriver det ned med penn og papir, men det tar seg faktisk meget vakkert ut på skjermen. Yngstesøster Lale, spilt av talentfulle Güneş Şensoy, er fortellerstemmen gjennom hele historien. Søstrene spilles alle av nokså ukjente unge skuespillere, har alltid et glimt i øyet og spiller (med varierende grad) alt i alt råbra. De har en fantastisk kjemi seg imellom.

Şensoy, som er den med mest tid på skjermen og flest replikker, spiller med en sterk troverdighet og har en barnslig sjarm ved seg. Ayberk Pekcan (som forresten var med i gullpalmevinneren Vintersøvn fra 2014) spiller Erol, onkelen deres. Pekcan og Şensoy gir sammen liv til de definitivt sterkeste rollene i filmen.

Drømmeaktig, men realistisk

Cinematografien er nydelig. Det er som å se smør gli rundt i en varm panne. Ikke bokstavelig, men det er deilig og det er flytende. Fargepaletten er naturalistisk og jordnær, samtidig som den er drømmende og dus. Det ser nesten ut som om et mykt lysfilter er lagt på gjennom hele filmen for å oppnå effekten, og det funker. Cinematografene David Chizallet og Ersin Gok har klart å fortelle med kamerabevegelser og valg av utsnitt hvordan huset mer og mer blir som et fengsel, og hvor klaustrofobisk dette etter hvert blir.

Filmen er også overraskende spennende, noe som stiger i takt med hvor inneburet søstrene blir. Skuespillerne har en reell tilstedeværelse og er fulle av personlighet. Karakterene i filmen virker ekte. Jeg sikter da spesielt til portretteringen av kvinner. De gjør opprør. Bryter ut av noe de mener ikke er rett og står opp for seg selv. Å se sterke kvinner på film er fortsatt veldig sjeldent. Og det er nettopp dét som gjør Mustang så sinnsykt bra. Den er et etterlengtet friskt pust i filmverdenen.

Kyskhet og tabu

Ergüven har satt spesielt fokus på demonisering av den kvinnelige seksualiteten og hovedkarakterenes egne selvundertrykkelse av den. Søstrene blir lært opp hjemme om hva de må gjøre for å bli en god kone, om hvor viktig det er å være jomfru og hva som forventes av de når de blir gift. Samtidig lurer noen seg ut med kjæresten sin om kvelden og andre har sex i biler med fremmede. Filmen viser en blomstrende seksualitet som må skjules fordi den er ond og skitten. Å ha lyster er syndig.

Manusforfatterne (Deniz Gamze Ergüven og Alice Winocour) har beskrevet en kultur der jomfruhinner visstnok er viktigere enn kjærlighet. De kommer med tydelige stikk til hvordan denne konservative kulturmoralen lenker ned en naturlig del av en kvinnes utvikling – og til kvinnesynet generelt.

Til tross for den sterke tematikken og miljøet rundt, slipper regissøren aldri taket på det sterke båndet søstrene har til hverandre, som er til å ta og føle på. Mustang handler i bunn og grunn om heltemot. Dette er en viktig film. Og en absolutt briljant debut.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=ABNB3zw5BAo?showinfo=0]