Deadpool: Anmeldelse

This content has been archived. It may no longer be relevant

Nyhetene om rekorden er en jublende seier for noen, ettersom dette muligens kan motivere store produksjonsselskaper til å tillate et mer realistisk og grafisk uttrykk i filmene sine uten at de skal være redde for at det skal påvirke profitten for mye.

Deadpool (2016) er den første Marvel-filmen til å få aldersgrense R på hele åtte år. Ettersom at barn og ungdom utgjør en stor andel av verdens tegneseriefans har det vært til fordel at superhelt-filmer har fått aldersgrense PG-13, noe som betyr at alle kan se filmen, men at barn under 13 år anbefales å se den sammen med en voksen.

Deadpool er et eksempel på en film som ihvertfall ikke har holdt noe tilbake når det gjelder å være sann mot tegneserien som den er basert på.

For at en film skal kunne unngå aldersgrense R kan den ikke inneholde mye banning, nakenhet og vold. Når slike elementer er fjernet fra en film (spesielt om den er basert på et tidligere verk) kan mye av innholdet fort føles falskt eller påtvunget, noe som kan gjøre at fansen føler seg lurt eller skuffet. Deadpool er et eksempel på en film som ihvertfall ikke har holdt noe tilbake når det gjelder å være sann mot tegneserien som den er basert på.

En god adaptasjon

Tegneserien handler om en tidligere spesialsoldat som gjennom en serie eksperimenter får superkrefter som gjør at han kan helbrede seg selv på et umenneskelig nivå. Tegneserien er kjent for å være veldig grafisk, fylt med vold, sex og banning. I denne forstand har filmen absolutt vært tro til tegneserien. Det er ingen barnevennlighet eller sniksensurering å snakke om. Filmskaperne har uttrykt at de ikke var interessert i å produsere filmen hvis ikke studioet kunne love å tillate en aldersgrense R. Alt jeg vet er at filmen er den blodigste og krasseste Marvel-filmen jeg har sett.

Det som er positivt med det grafiske innholdet i Deadpool er at det passer utrolig bra sammen med filmens humor-aspekt og karakterene i den. Volden føles slett ikke overflødig i filmens større kontekst. Også spesialeffektene var flotte, spesielt med tanke på det minimale budsjettet på $58 millioner, noe som er et forholdsvis lavt budsjett for en superheltfilm fra Marvel.

Godt humør?

Deadpool er vittig. Betraktelig vittigere enn andre Marvel-filmer. Allerede fra åpningssekvensen begynte jeg å le. Ryan Reynolds er som født for denne rollen som filmens protagonist og mange av filmens andre skuespillere viser at de er komfortable i komediesjangeren. Dessverre blir manusets konstante streben etter å være vittig noe slitsomt når man kommer et stykke ut i filmen. En del av vitsene ender opp med å bli repetitive. Filmen, i likhet med tegneserien, spiller veldig mye på meta-humor og selv-refleksivitet. Brudd på den fjerde veggen er noe som er gjennomgående i filmen. Slike vitser gir Deadpool en unik og høyst underholdende kvalitet i filmens første halvdel, men i lengden kjenner jeg at jeg får litt avsmak for det.

Det har seg også slik at veldig mye av vitsene spiller på popkulturelle referanser. Kanskje litt for mye? Jeg vet selv at når jeg hører en vits om MySpace.com eller andre utdaterte fenomener i eldre filmer, så må jeg nesten sukke litt for meg selv ettersom at det er tydelig at filmskaperne ikke har tatt mye hensyn til filmmediets tidløse potensiale. Jeg tviler på at det publikummet som har tenkte å se Deadpool ti år fra i dag, kommer til å synes at vitser om Instagram og #hashtags er noe særlig interessant.

Filmen kom ut 12. februar i Norge. Om du er en fan av superhelt-sjangeren eller leter etter en god latter, anbefaler jeg deg å ta en titt.