Plutopop This content has been archived. It may no longer be relevant
Når jeg kommer inn på backstagen, ligger Daniel Kvammen henslengt på sofaen og bare stirrer på meg. Jeg er redd han ikke vil ha meg der – nok et forbanna studentmedium, og dette er faktisk den tredje giggen de gjør på tre dagen. Men Kvammen reiser seg, smiler, tar meg i hånden og unnskylder at han ser litt sliten ut. Jeg sier han ser flott ut, men legger til at jeg aldri har sett ham før så jeg har ikke noe referansepunkt på det området.
Søker man opp Daniel Kvammen på Wikipedia (en side han forresten har skrevet selv), kan man lese at fyren er tjuesyv år gammel, kommer fra Geilo og spiller «vise/country-musikk». I 2015 slapp soloartisten sitt første album Fremad i alle retninga, og i januar ble han nominert til hele tre Spellemannspriser, blant annet for «Årets Nykommer». I hele februar reiser Kvammen landet rundt på turné, og tjuesyvåringen har allerede rukket å bli et navn folk kjenner, et ansikt man vil se og en stemme man vil høre.
Er det forskjell på musikeren Daniel Kvammen og privatpersonen Daniel Kvammen?
– Det er jo et vanskelig spørsmål! Men det er klart at det finnes noen skiller. Man tar på et slags alterego når man går på scenen. Uten at det er så veldig bevisst. Det er et eller annet som skjer, det kommer en slags ekstra motor. Men jeg tror ikke forskjellen er så veldig stor – de som kjenner meg påstår at jeg er veldig lik.
Praten sitter løst, og lydsjekken i konsertlokalet ved siden av skaper gode vibber. Kvammens hallingdialekt gir konnotasjoner til fjell og natur, og den er veldig sjarmerende. Han sier ting som jeg biter meg merke i, som for eksempel «viku» istedenfor «uken», og «berre» istedenfor «bare». Han ble faktisk nettopp tildelt Målungdommens Dialektpris for å «få unge folk landet rundt til å synge med på kav halling».
Det virker som om dialekt er i vinden om dagen – det er mange dyktige musikere som synger på sin særegne dialekt, du deriblant. Hvor viktig er det for deg å synge på dialekt, og er dialekten en stor del av identiteten din?
– Det tror jeg faktisk er ganske mye av det jeg driver med. Det er sånn at hvert eneste språk har sin egen identitet, og så må man finne seg sjæl og sitt uttrykk i det. Musikken min flyter ikke utelukkende på at jeg synger på dialekt, men jeg tror nok at da jeg fant min form på halling så rettet det tankegodset og måten jeg formulerer meg på. Det har skapt det jeg driver med, og derfor har det fått den relativt store rekkevidden det har fått. Gir det mening?
Definitivt. Hva med å synge på engelsk og satse internasjonalt?
Kvammen kveler dette forslaget i fødselen og sier han ikke ser for seg at han ville hatt noe å synge om på engelsk. Han mener at han ved å gå over til engelsk, ville distansert seg selv og lytterne fra de sosiale rammene som ligger bak et ord.
Hvert eneste ord (…) er som et lite univers.
– Jeg vet ikke om dette blir for tungt for studentradioen eller ikke, men dere er jo studenter så det går vel bra. Jeg pleier å påpeke at hvert eneste ord som du bruker i en låt er som et lite univers. Det rommer veldig mye som du kanskje ikke tenker på. Det rommer mange sosiale tilknytninger for personer. Som for eksempel oppe der jeg kommer fra; når man sier kjerring så referer det til noen man er glad i. Men hvis du sier det i Oslo, så er det et skjellsord. Du mister mye av slagkraften din språklig.
Det skorter ikke på slagkraft i tekstene til hallingdølen, og han var Spellemannsnominert til prisen «Tekstforfatter» sammen med blant annet Lars Vaular og Odd Nordstroga.
Hvordan fant du ut at du kunne skrive?
– Det var vel, for å være såpass ærlig, gjennom bekreftelse fra andre. Jeg trodde seriøst at disse låtene ikke hadde noen verdi for noen som helst, og så spilte jeg dem for noen på en hjemmefest. Det var nesten sånn at de måtte dytte meg frem fordi jeg var så nervøs. Men så ballet det på seg for det var veldig mange som synes det var flott, og da skjønte jeg at det var et eller annet jeg fikk til.
Det første Kvammen ga ut var et folkrockprosjekt som fikk mye anerkjennelse i hippe indiemiljøer. De han da ble sammenlignet med musikalsk, var i alle fall tredve år eldre enn ham. Derfor ble han veldig opptatt av å lage musikk som bedre kunne reflektere at hans ungdommelige vesen, samtidig som det på nyskapende vis skulle gripe om samtiden. Å lage «retrofetisjerende» greier vil ikke ha noe å si for samtiden, mener Kvammen.
Det er lett å bare bli et produkt, eller en i mølja av alt for mye samtidsræl.
– Hvis vi ser på alle store kunstneriske verk – og alle kjære studenter der ute, det er opp til dere å definerer hvor mye kunstnerisk verdi det er i det jeg gjør – men uansett, hvis en streber etter å lage en form for kunst som har en verdi for samtiden, så må det også være en samtidsskildring. Picasso, Munch, Tolstoy – alt det der er jo samtidsverk. Det er jo ikke sånn at du leser en bok fra 1800-tallet som egentlig gjengir stilen til en roman skrevet på 1700-tallet. Man må ta elementer fra samtiden, men det krever at man må være ganske smart – det er lett å bare bli et produkt, eller en i mølja av alt for mye samtidsræl.
Beskriv din egen sjanger da?
Marcus og Martinus er jo sjukt catchy, sånn helt seriøst.
– Nei, jeg vetta faen. Det er en form for alternativ pop. Dette diskuterte vi mye på Spellemannsprisen – det var akkurat som om det manglet en sjanger. Alle sånne band som Band of Gold, Bror Forsgren, og for så vidt den platen min; det er popmusikk, men det går ikke inn i den mainstream popmusikken som Astrid S og Marcus og Martinus lager. Marcus og Martinus er jo sjukt catchy, sånn helt seriøst. Jeg unner dem alt godt. Men dette er det hypermoderne. Men så har du den alternative poppen som bare hives inn i indiesjangeren. Forsgren har brukt Trondheimssolisten og han har så stor musikalsk kunnskap, så å bare kalle ham for en «indiemusiker» er nesten litt fornedrende. Den indiekategorien gir ingen mening, den blir så diffus.
Enig. Hvordan kommer ditt 2016 til å se ut?
– Jeg trodde jeg skulle kjede meg veldig mye, men det har jeg ikke gjort. Jeg prøver å kjede meg, for jeg tror det er nøkkelen til å være kreativ. Nå har det vært så mye forrige året, men så faen, det fortsetter jo bare. Vi gjør tredje giggen denne uken, og så skal vi videre neste uke.
Det går i ett?
Det går i ett, men det er veldig morsomt.
Kommer du med noe nytt ‘a?
Ja, det er jo det vi må prøve på. Jeg ga jo ut denne EP-en (1988 EP) som jeg liker å kalle Daniel Kvammen 1.5. Den var på en måte litt mer eksperimentell enn plata. Når jeg skal gi ut noe neste gang så må det jo være 2.0 – som virkelig setter standarden for hva vi skal drive med. Det må komme ut noe som er jævlig, jævlig bra. Jeg gidder ikke gi ut noe før jeg har det.
Måten Kvammen sier dette på, overbeviser meg glatt om at vi kan vente oss noen samtidsmesterverk fra ham i fremtiden. Med så mye på plakaten – konserter, intervjuer, fremtidige utgivelser – er det vanskelig å forestille seg at han har tid til å være menneske ved siden av det å være heltidsmusiker.
Hvordan klarer du å kombinere de to verdenene?
– Jeg svarer nei, jeg klarer det ikke. I hvert fall ikke ennå. Jeg har ikke forstått hvordan jeg skal få det til. Kanskje ved å drikke mindre?
Artisten lener seg bakover i den dype sofaen og ler, og jeg ler med ham. Situasjonen er surrealistisk; Daniel Kvammen og vi heltidsstudenter lever likere liv enn vi tror – å være heltids(blank) og ungt menneske er dritvanskelig å kombinere. Og desto vanskeligere blir det med Hansa pils i hånden til alle døgnets tider.
Hvis du nå skulle lagt opp musikkarieren i dag for å begynne å studere, hva ville det blitt?
– Er det noe du ønsker deg?
Haha, nei. Men jeg skulle gjerne sett deg rundt på Høyden som student. Hva ville du studert?
– Jeg har tenkt at å ta noen grunnfag i litteraturvitenskap hadde vært kult. Eller så har jeg en drøm om å bli improskuespiller. Jeg hadde veldig lenge tenkt til å dra på improkurs. Jeg kjenner mange skuespillere, og de har så fin tilnærming til seg selv og andre. Det er noe som går i de kretsene. Men nå har jeg funnet ut det at folk vet for godt hvem jeg er i Oslo til at jeg kan gå på de kursene uten å se helt retardert ut.
Det kunne vært en god idé til en sketch! Ifølge Instagramm’en din, så har du opptrådt på teaterscenen en gang før?
Jeg spilte en karikert versjon av meg selv, og det er jo ikke noe problem for det er jo det jeg har blitt.
– Jeg spilte sammen med et barneteater fra Nederland – det var en jævlig abstrakt oppsetning. Jeg ble spurt om jeg ville gjøre dette, og det var mange gode grunner til å si nei. Men det virket jævlig kult og jeg hadde ikke noe annet å gjøre de dagene der. Jeg reiste ned til Kristiansand og øvde én dag, og jeg har aldri stått på teaterscenen før. Stykket handlet om fremmedgjøring og usikkerhet på seg selv. Det var nakne kropper, og… nå var det ikke jeg som var naken altså! Det var to menn som kysset nakne; det var jævlig flott det stykket. Jeg spilte en karikert versjon av meg selv, og det er jo ikke noe problem for det er jo det jeg har blitt.
Hvor ser du deg selv om ti år ‘a?
– Da bor jeg i garasjen til Lasse, min bookingmanager, og skriver på platen min «Faen i helvete, hvor ble det av alt?». Neida, da må vi være på toppen av karrieren. Forhåpentligvis driver vi med noe som har noe fres over seg. Jeg vil være en som sier noe.
Idealet?
– Lars Vaular! Han er et godt eksempel på en artist i Norge som har drevet på en stund, men som fortsatt klarer å holde seg vital. Han er større enn bare underholdningen. Han sier noe om tiden vi lever i.
Det er godt å høre den talentfulle musikeren rose bergensk musikk, og han følger opp med å skryte av oppvarmingsbandet på USF Verftet-konserten sin.
– Sigrid Raabe er et umåtelig talent, rett og slett.
Absolutt! Forresten, jeg hadde en merkelig drøm i natt –
– Nå skjer det, ja.
Kvammen ler, og det slår meg at han er et veldig behagelig menneske å prate med. Han fremstår som selvsikker og engasjert, og jeg kjenner meg så komfortabel i hans nærvær at jeg forteller ham om drømmen min.
Jeg måtte fikse raideren din, og du ba utelukkende om et utall kosebamser i menneskestørrelse.
– Haha! Men det er jo ikke så jævlig langt ute egentlig – det er faktisk noe jeg kunne tenkt meg.
Hva har du egentlig på raideren da?
– Du, vi er ganske snille sånn sett. Det var noen på Vinjerock som sa at vi måtte ha Norges koseligste raider. Vi har tre punkter vi ber om: 1) hvis det går an så ber vi om at vi får litt sunn mat så det ikke blir så mye sjokkis. 2) Så ber vi kanskje hvis om folk har mulighet at det kan være litt lokal cuisine. Og 3) om det er sånn at det går an å få til et par cavaflasker og litt pils. Og så står det helt nederst om de kan kjøpe en single malt whiskey, hvis de har råd.
Tar du deg en pils før konsert?
– Mm, det gjør jeg, ja.
To?
– To. Kanskje tre, men aldri mer enn det. I alle fall ikke sånn offisielt.
Bergensere elsker at alt handler om dem –
– Ja, det er de jo ikke alene om i dette samfunnet vi lever i idag.
Gi litt ris og litt ros til Bergen?
– Ros er veldig enkelt å gi – fantastisk musikkscene og kulturliv. Ris – byen fronter vel ikke de beste politikerne for tiden. Det var det, takk for meg.
Å samtale om Trude Drevland backstage sammen med Daniel Kvammen var ikke høyt oppe på listen over ting jeg anså som sannsynlig å hende meg noensinne i livet. Oppsig.
Hva hører du på av musikk når du skal slappe av?
– I stedet for å svare på spørsmålet, drar Kvammen frem mobilen sin og viser meg hva han har på Spotiy. Vi flekker gjennom alt fra Geir Sundstøl til Bjørk, fra Dungen til Carly Rae Jepsen. Musikeren melder at han synes skiva til frøken Jepsen var en av de beste som kom ut i fjor, men jeg klarer ikke ta ham seriøst. Vi beveger oss mot et helt nytt nivå useriøsitet når Kvammen begynner å synge på hitten «I Really Like You».
Du er glad i Kanye West, har du sagt?
Kvammen kan meddele at den siste delen av låten hans «Rekviem for et rasshøl» faktisk er inspirert av Kanyes «Runaway», som også handler om det å være en drittsekk.
– Han er jo faen meg fucking genius. Jeg synes det er kult når han står og kaller seg for Gud. Jeg liker innstillingen.
Kan det hende at du om et par år begynner å kalle deg selv for Gud, Daniel?
– Haha! Eg er ein Gud.
-«Om et par år?», smeller det fra bookingmanager Lasse.
– Haha, nei. Hva skal man si, hvis en skal være helt ærlig her – Kvammen-prosjektet er jo en salig miks av selvforakt og selvsikkerhet.