Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
99 Homes er en spenningsdramafilm regissert av den amerikanske regissøren Ramin Bahrani. I filmen følger vi den enslige og nylig arbeidsløse barnefaren Dennis Nash (Andrew Garfield), hans sønn Connor (Noah Lomax) og hans mor (Laura Dern) som får sitt hjem tvangssolgt i Floridas forstader midt i den økonomiske krisen i 2010. Den kyniske eiendomsmegleren Rick Carver (Michael Shannon), som spesialiserer seg i tvangssalg av boliger der huseiere ikke har klart å betale ned huslånet og som selv lever et rikt liv, står bak det hele. Når Nash får tilbud om å jobbe for Carver, vikler han seg inn i en farlig knute av korrupsjon og umoral.
Troverdig skuespill
Det gjør vondt å se på. Det er ubehagelig å se på. Bahrani har forøkt å lage et middelklassemareritt av en film som koker opp i følelsene dine, både i form av medlidenhet og sinne. Og det har han lykkes med. For det føles faktisk som å se på små hundevalper bli sparket i magen av en stor, slem mann. Michael Shannon, som blant annet har spilt Supermanns fiende Zod i Man of Steel (2013) og Nelson Van Alden i TV-serien Boardwalk Empire (2010-2014) gjør en utmerket jobb med å få publikum til å mislike han, og han gjør uten tvil den beste skuespillerjobben i filmen. Garfield, som kanskje er best kjent fra de nyere Spiderman-filmene, gjør det heller ikke dårlig som en familieforsørger med konstant vått i øyenkroken. Kontrasten mellom protagonisten og antagonisten er supersterk, det er det gode mot det onde, de fattige mot de rike og rulletobakk mot lysende blå e-sigaretter før det gradvis flettes sammen. Det er ofte lett for at karakterer som Rick Carver blir for karikerte, men i dette tilfellet gjør skuespilleren et så godt arbeid med karakteren sin at det blir skremmende troverdig.
Virkelighetsnær og intens
Det er faktisk også en forbausende rolig film. Dette er ikke en tradisjonell spenningsfilm. Spenningen ligger ikke i at biler kræsjer i fart eller at noen prøver å rane en bank. Det ligger i at det er så virkelighetsnært. Det hele er satt i en ganske klaustrofobisk setting, og vi befinner oss stort sett på de samme stedene gjennom de 112 minuttene. Jeg vil heller ikke si at den estetisk sett er den mest filmatiske filmen der ute, men det er heller ikke poenget. Sammen med cinematografen Bobby Bukowski har regissøren valgt å bruke mye håndholdte kamerabevegelser. Og da kanskje spesielt i de mest spennende scenenene, for eksempel når Nash-familien blir kastet ut av sitt eget hus på dagen. I disse scenene er det er ikke spesielt tiltrekkende bilder eller utsnitt. Det er urolig, tett på og kamera ligger i kamuflasje bak dører og trapper. Det har mange likhetstrekk med dokumentarstilen og det ser ut som filmklipp som noen har filmet impulsivt – noe som fører til at scenen føles veldig ekte. Man blir stresset av å se på.
For brå slutt?
De første aktene er rett og slett god filmproduksjon. Historien engasjerer, provoserer og vekker følelser. Om man går ut av kinosalen og føler seg påvirket, så har filmen gjort en god jobb. Men jeg kan ikke si at jeg likte siste akt av filmen like godt som de første. Uten å utlevere for mye : Jeg gikk ut av salen med en følelse av at siste bit av filmen var avkappet. Cut to black har aldri vært mer nedsig. Hva skjedde egentlig?
Det legges ikke sjul på at 99 Homes er en sosioøkonimisk kritikk til det amerikanske samfunnet. Man Push Cart (2005) og Goodbye Solo (2008) er to andre gode filmer av Ramin Bahrani som også berører lignende temaer. Med 99 Homes beviser han nok en gang at han er en god regissør som tør å belyse det uskjønne. Dette er en hardttreffende spenningsfilm som får deg til å bite negler i ren frustrasjon over hovedpersonens problemer og som kommer til å gi deg en følelse av intenst hat hver gang du hører navnet Rick Carver.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=Vh0piQN1_LY?showinfo=0&w=640&h=360]
