Har filmeffekter gått for langt?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Filmen har kommet langt siden dens vesle opphav for over 120 år siden, men visste du at det ikke tok mer enn bare noen få år etter filmens oppfinnelse før visuelle effekter ble oppfunnet? Allerede i 1896 begynte den tidligere tryllekunstneren George Méliès å eksperimentere med kortfilmer hvor kan kunne overføre illusjonens prinsipper inn i en cinematisk form.

Med slike tidlige produksjoner kan det trygt sies at spesialeffekter og visuelle effekter i film ble oppfunnet på rundt samme tid, men det er en klar forskjell mellom dem.

SFX vs. VFX

Spesialeffekter er hovedsaklig det som blir gjort under selve opptakene, og kan brytes opp i to kategorier:

• Optiske spesialeffekter: Manipulasjon av opptakene som blir gjort inne i kameraet.
• Mekaniske spesialeffekter: Effekter som skal skape en illusjon om at noe skjer i en scene, som for eksempel falskt regn, bruk av vaiere og pyroteknikk.

Visuelle effekter er det som blir gjort i etterkant av opptakene (post-produksjon). Dette kan være ting som CGI, green-screen, eller faktisk manipulering av filmruller.

Har det gått for langt?

For det meste av filmens eksistens, er det spesialeffektene som har dominert når det kommer til å skape illusjoner, hovedsaklig fordi det ikke fantes teknologi som kunne gjenskape faktiske forhold i filmens etterarbeid. Hadde filmen Jaws (1975) vært laget i dag, hadde nok filmens hovedantagonist vært en dataanimert hai i stedet for den mekaniske haien som ble brukt under filming.

Dette forandret seg på 80-tallet med framveksten av green-screen-teknologi og 3D-animasjon, men det var ikke før 90-tallet, med filmer som Jurassic Park (1993) og Star Wars: The Phantom Menace (1999) at man klarte å gjenskape realistiske illusjoner i filmens post-produksjon. Dette var ihvertfall reaksjonen når filmene ble utgitt. I dag er det lett å se tilbake på slike filmer og le over hvor håpløse de visuelle effektene ser ut sammenlignet med dagens standard.

Det er dessverre dette som er bekymringsverdig når det gjelder nåtidens produksjoner. Selv om en film som Jurassic Park (1993) var varsom med sin bruk av 3D-animasjon, og bare brukte det når det var strengt tatt nødvendig, så har filmer i dag en litt annen framgangsmåte. Nå føler vi at teknologien har kommet langt nok til at vi ikke trenger å legge skjul på CGI-en vår eller ty til mekaniske påfunn for å få skapninger eller bakgrunner til å virke realistiske.

Har vi blitt for selvsikre på våre egne kapasiteter? Kommer vi, på samme måte som Star Wars: The Phantom Menace (1999), til å bli ledd av om 15 år fordi vi har hatt en alt for stor trang til å vise oss fram?

Med utgivelsen av de nye Hobbiten-filmene ble det mye snakk om hvor mye dårligere filmeffektene var i forhold til den forløpende Lord og the Rings-trilogien, nettopp fordi filmskaperne hadde valgt å favorisere visuelle effekter mer enn spesialeffekter.

En kjent historie fra produksjonen av Hobbiten-filmene er at skuespilleren som spilte karakteren Gandalf (Ian McKellen) brøt ut i tårer mens han filmet en scene alene foran en green-screen. Han kom senere med utsagnet, “I don’t want to make this film if this is what I’m going to have to do. It’s not what I do for a living. I act with other people, I don’t act on my own”.

Dette triste sitatet er en god indikasjon på hvilket stadie vi har nådd; hollywoodfilmer hvor nærmest alt man ser på lerretet er falskt.

Ja … og hva så?

Et spørsmål som kanskje er viktig å spørre seg selv i denne debatten er; hva så? Hva så om Ian McKellen ikke liker å jobbe foran en green-screen? Hva så om det meste man ser ikke faktisk fant sted foran kamera? Det mest relevante er vel heller om det ser bra ut? Er effekten distraherende? Og er det effekter i det hele tatt?

Det er lett å klage på visuelle effekter når de tar mye plass, når det er tydelig hva som er virkelig og hva som er falskt. Det som er vanskeligere å klage på er når visuelle effekter faktisk fungerer slik de skal; som en illusjon av virkelighet. Det kan fint sies at det finnes mange jobber der ute som lett blir oversett og som oftest kun blir anerkjent når det er noe å klage på; jobber som IT-ansvarlige, søppelmenn og ikke minst… visuell effekt-produsenter.

Har du lagt merke til alle de visuelle effektene som ble tatt i bruk i serier som John Adams (2008)? Eller i filmer som Mad Max: Fury Road (2015) og Brokeback Mountain (2005)?!

Dette er selvsagt ikke en unnskyldning for filmskapere til å godta elendige visuelle effekter. Noen av de smartere framgangsmåtene har ofte resultert i de mer nevneverdige resultatene, som Jurassic Park (1993) sin løsning av å kun bruke CGI når det var absolutt nødvendig, eller kompromisset som ble gjort i produksjonen av den kjente hippogriffen fra Harry Potter og fangen fra Azkaban, hvor det ble brukt en robot i noen scener og CGI i andre.

Om det ser realistisk ut, tar man det ofte for god fisk, men landskapsutvidelser i Brokeback Mountain, eller falske bakgrunnskarakterer i John Adams er effekter som har som funksjon å skildre noe som eksisterer i den virkelige verden.

Om man sier at et filmmonster ser urealistisk ut, kan dette så klart ha noe med det faktum at monstre som skapning er i seg selv totalt urealistiske.