Den blå tåken

This content has been archived. It may no longer be relevant

I anledning Skumma Kulturs temasending som var mandag 2. november, skriver jeg om farger. Men hvordan skal man egentlig beskrive farger? Farger kan jo være alt, og er i hvert fall å finne over alt rundt oss. Farger er noe vi kan se, men også noe som kan sette i gang tankerekker og stemninger. Fargen “blå” tiltrekker meg særlig.

Soria Moria slott

Dersom jeg må velge meg en farge, velger jeg altså blå. Og for å forklare blåfargen for noen, velger jeg meg Theodor Kittelsens (1857 – 1914) svært så kjente og brukte maleri Soria Moria slott fra år 1900. Jeg velger blått fordi det er en mystisk farge og fordi den kan stå for mye forskjellig. Tankene løper i flere retninger, men likevel er en “blå stemning” en helt spesiell stemning. Jeg synes Kittelsens maleri egner seg for beskrive blåfargen jeg ønsker å legge frem.

Kjent skikkelse

Han gikk over skog og dal, og over fjerne fjell, langt, langt borte så han noe lyse og glitre.

Slik går teksten Kittelsen selv har skrevet til maleriet. Det er Askeladden som har gått over fjellene og som skimter målet i det fjerne, hvor prinsessen holdes fanget av et troll og hvor det vesentlige i Askeladdens liv venter. Men mellom Askeladden og dette vesentlige, ligger tykk blå tåke. Tykk blå og melankolsk tåke, synes jeg. Melankolsk fordi hele verden likesom er pakket inn i bomull og gjort myk for Askeladden. Blå tåke, som vil gjøre veien til målet lenger og mer kronglete enn den nok har virket i hans hode, da han la ut på ferden og mens han ennå ikke kunne se målet, da han ennå bare hadde fantasien og ideen om at et sted i verden venter noe vesentlig. Et sted i verden finnes en avgjørende oppgave for Askeladdens liv.

For de aller fleste så jo er Askeladden én kjent skikkelse i norske folkeeventyr ut over dette bildet. Men dersom man isolerer Soria Morias slott, og bare forholder seg til Askeladden som står slik med ryggen mot oss, så er det lett å identifisere seg med ham, og dette blå som er distraksjonene og omveiene og alt det vi ikke kan få svar på, forholde oss til eller orke å forstå og nærme oss. For jeg tenker meg også at Askeladden ikke lenger har hast med å komme til Soria Moria slottet, nå når han først har det i syne.

Da har han likesom nådd det umulige likevel, og vet hva han ønsker og hva som er viktig for ham. Jeg forestiller meg da at det kan være en nytelse å stige ned i tåken igjen, fomle rundt i myrlandskapet der nede og ikke finne fram. For Askeladden vet at noe venter, et sted i et slott, på et berg ikke langt unna. At dersom han vil så kan han klatre opp på en ny topp, og få oversikten over landskapet og terrenget igjen. Det krever ikke alt for mye av ham å komme seg fram til slottet. Nå som han vet at det finnes og vet at det er til.

En fiktiv samtale

Samtidig er den blå tåken mer nyansert enn som så. For bare behagelig er det vel ikke akkurat å gå rundt og vite, men aldri faktisk å komme til målet. Å gå rundt grøten, i Askeladden-stil. Jeg forestiller meg en samtale mellom Askeladden når han dulter borti en barndoms kamerat i en lysning et sted nede i tåkedalen:

Askeladden: Nei- men- oj oj oj!

Kameraten:   Nei og nei!

Askeladden:   Dette var det siste jeg kunne forestilt meg… Her har jeg ikke truffet på annet enn elg og småfrosk på flere dager, og så kommer du travende forbi.

Kameraten:   Ja, tenk! Treffe på deg her! Det må være minst 10 somre siden sist vi støtte på hverandre.

Askeladden:   Om ikke mer! Jeg har vært her under tåka i … jeg vet ikke hvor mange år, jeg. Det er flott her, synes du ikke. Nok av vilt og rent vann og lune huler å legge seg til å sove i, for vandrere som oss.

Kameraten:   Nå, ja. Jeg er ikke her for å bli. Jeg er på vei videre, opp mot Slottet der. Jeg har tenkt lenge og vel over saken, og kommet fram til at det nok er bedre der enn her.

Askeladden:   Å si nå ikke det, si nå ikke det så sikkert. Selv har jeg også tenkt lenge og vel over saken, og nå har jeg kommet fram til at det er her nede jeg liker meg best. Der oppe venter prinsessen på meg, det er forlokkende. Men der venter også et troll og her nede finnes alt jeg behøver.

Kameraten:   Hvorfor reiser du ikke hjem igjen med det samme? Du har forandret deg mye, kjære venn. Tusle her nede i tåka, det er ikke likt deg.

Askeladden:   Jeg har tenkt mye og jo, det er meg verdig og mer til. Her nede har jeg alt jeg behøver. Noe hjem har jeg ikke, det har du vel hørt, at det er bror min som har overtatt etter far.

Kameraten:   Jo da, jeg har hørt så. Men nå synes jeg du skal ta deg i akt og få fart på sakene. Du var jo så oppfinnsom! Så rettferdig og leken og myldrende. Du drømte og ville verden vel.

Askeladden:   Jeg vil fortsatt verden vel. Men jeg tror jeg gjør verden, og prinsessen, mer vel om jeg blir her nede og gjør minst mulig vesen ut av meg. Er minst mulig til bry for andre, minst mulig til hjelp. Her nede vil jeg være og la fantasien blomstre. Her nede vil jeg være og drømme om prinsessen, og mimre tilbake til barndommen. Å, ja, jeg husker det klarere og klarere. Jeg husker stadig mer og jeg begynner å huske min mor også. Far selvfølgelig, men nå ser jeg også mor tydelig for meg. Her nede i minnene om for- og framtid gjør jeg meg best, tar jeg meg best ut for verden.

Inn mot seg selv

Askeladden er ikke lenger oppfinnsom, på en konstruktiv og god-mot-andre-måte og han er hvert fall ikke målrettet i samtalen jeg forestiller meg. Han er vendt inn mot seg selv. Det virker som at det er en kort vei mellom det vakre, drømmende blå og det som heller kan kalles en konstant følelse av forvirring og tiltaksløshet. Om tiltaksløs ikke blir helt dekkende, så i hvert fall en være som består i å ikke egentlig gjøre noe særlig. Og i å være mester i å skufle bort faktumet fordi man har lært seg å uttale og tenke ut gode argumenter og resonnementer. Gode tidsfordriv?

Jeg tenker på den blå hverdagen, på all tiden vi bruker på unyttige ting, og på alle dekk-ordene vi kan bruke til å forbarme oss over den blå, duse hverdagen. Tv-serier, henging foran dataskjermen og utsettelse av alle andre ting. Men det er greit, fordi det kan forkles i pene, moderne ord. Multitasking, planlegging, drøftelse, oversikt og kunnskap. For all del, viktige momenter for å se klarere, men uttømmende om man aldri kommer fram til noe vesentlig. I så måte forstår jeg Askeladden som muligens bare forblir i den tåke-blå dalen.

Hvor viktig er målet, og hvilket mål vil vi ha? Den blå fargen minner meg om søken etter noe vesentlig, og at jeg ikke har peilet meg et spesielt mål, sett ett slott. Askeladden på fjellet og det blå minner meg særlig også om flyktningene, som jeg så gjerne ønsker å forstå alt rundt og hjelpe, men som jeg ikke kommer fram til. Alt jeg leser og alt jeg tenker jages i alle retninger. Jeg tenker på flyktningene som har kommet hit til Norge. De som har fått tildelt plass på asylmottak på høyfjellet, minner ikke de om Askeladden? Ønsker ikke de det samme som ham, å tre ned i den blå hverdagen.

Av farger velger jeg meg blå, fordi det er en farge som rommer så mye. Jeg valgte meg Kittelsens Soria Moria slott fordi det er vakkert, tåkete og sårt. Fordi det er og ikke er, akkurat som alle fargene vi omgir oss med. Alt er farger og fargene beskriver gjerne tingene. Farger i språket kan bringe med seg nye innfallsvinkler for å snakke om følelser, opplevelser, tanker eller andre ytringer av ymse slag.

Er du interessert i farger? Hva farger egentlig er, eller hva en farges symbolikk er godt for? For alle som har synet på plass, er vi bokstavelig talt både omringet av og befinner oss i fargene hele tiden, så lenge vi lever. Hør de andre Skumma-medlemmene snakke om farger i høstens temasending om farger i vår siste podcast: