Filmanmeldelse: Louder Than Bombs

This content has been archived. It may no longer be relevant

Filmen, Louder Than Bombs (2015) er den nye engelspråklige debuten til den norske manusduoen Eskil Vogt og Joachim Trier (som også står for regi). Filmen handler om en liten familie som må konfrontere morens skjebne flere år etter hun døde i en bilulykke.

Høye forventninger

Louder Than Bombs (2015) fikk mye oppstyr rundt seg etter at den ble vist på den prestisjefylte filmfestivalen i Cannes, men klarer den å leve opp til forventningene?

Filmen er et sterkt karakterdrama. Skuespillet er solid og består av kjente skuespillere som Gabriel Byrne, Isabelle Huppert og Jesse Eisenberg, samt den unge nykommeren Devin Druid som er en del i vinden borti statene for øyeblikket. Mest overrasket var jeg over skuespillet til Jesse Eisenberg. Selv om han ikke var filmens høydepunkt skuespillermessig, så følte jeg at han klarte å gjøre en grei jobb med det materialet han måtte jobbe med. En bra prestasjon fra en skuespiller som har fått et rykte på seg for å spille ganske like karakterer.

Musikken av Ola Fløttum var veldig passende, og hjalp filmen å oppnå den transcendentale stemningen som filmen så iherdig streber etter å oppnå, spesielt i filmens mer hverdagslige sekvenser. Og det er nettopp dette som er så fint med filmen. Til tider er det nærmest snakk om et sosialrealistisk innhold, med lengre, dialogdrevne scener, mens på en annen side fungerer filmen som et uttrykk av karakterenes indre sjeleliv, hvor opplevelsene deres blir skildret gjennom, for eksempel drømmesekvenser.

Konsistent drama

Jeg vil si at noen av filmens sekvenser fungerer bedre enn andre, både når det kommer til det jordnære og det mer pompøse planet. Men det er snakk om en utjevning av kvalitet heller enn en inkonsistens; de delene av filmen som faktisk fungerer gjør opp for de mindre suksessfulle scenene.

Hovedproblemet med filmen er at den er veldig bastant på å gi alle de fire hovedkarakterene like mye fokus, noe som til tider fører til et par scener som filmskaperne kunne ha spart seg for. Dette enten fordi de er for like hverandre eller fordi de ikke tilføyer filmen noe viktig, noe som dessverre får det hele til å virke en smule overdrevent, til tross for at det bare er snakk om et fåtall scener. Alt i alt vil jeg si at Louder Than Bombs (2015) er en engasjerende film, som klarer å skape noe storslått ut av et ganske avgrenset handlingsrom.

Filmen hadde premiere på kino 2. oktober og jeg anbefaler deg å gi den en sjanse.