Er kameraet mektigere enn pennen?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Voldtektsmannen i vår fantasi

«Hvordan ser en voldtektsmann ut?» var et spørsmål som Linda Steinhoff i dokumentaren Voldtatt (2015) stilte til folk på gaten her i Bergen by, og svarene var akkurat som forventet. «En høy, mørk og skummel mann», «en utlending» og «en stor mann som er større enn meg» var gjengangere blant svarene.

Dette er det nesten alle av oss tenker når vi ser for oss en voldtektsmann, da det er slike voldtektsmenn som ofte blir belyst i nyhetene. En av tingene som Linda prøver å fortelle oss gjennom filmen er at det ikke alltid er slik, da hun selv ble voldtatt av en hun kjente fra før. Og ikke nok med det, vi får også følge henne på veien mot en anmeldelse av voldtekten hun opplevde for 16 år siden.

I dokumentaren Voldtatt (2015), hvor nærbildene av ansiktet til Linda viser henne gråte eller få sammenbrudd, er så sterkt at publikum gråter av medfølelse.

Som seer sitter man igjen med et spørsmål om Norges rettssystem. For å ikke “spoile” hele dokumentarens handling, kan det sies at voldtektsmannen til Linda dessverre ikke får noen form for straff. Dette til tross for alle de psykiske plagene Linda sitter igjen med 16 år etter at voldtekten fant sted.

Norske borgere har lenge hatt kjennskap til at voldtektsmenn ikke får den dommen de fortjener på grunn av Norges strenge beviskrav. Dette har blitt tatt opp flere ganger i aviser der ofre snakker ut om deres opplevelser rundt slike anmeldelser i Norge. Men likevel gikk det ikke opp for meg hvor vanskeligstilt dette temaet er, helt til jeg så denne dokumentaren.

The Hunting Ground

Dokumentaren The Hunting Ground (2015) tar for seg det samme temaet som sistnevnte filmen, nemlig voldtekt. I The Hunting Ground følger vi to amerikanske kvinnelige studenter som snakker ut om deres voldtekt, hvor de studerte på college i USA og deres kamp mot skolenes avfeiing av voldtektene som konstant foregår i skolene.

For husker ikke vi saken fra sensommer som var i mediebildet, der en amerikansk kvinnelig student bar på sin egen madrass i protest mot skolenes behandling av voldtektsofre?

Jo, vi gjør vel forsåvidt det til tross for at det ble publisert på Twitter, Facebook og alle mediehus i Norge. Og igjen er det slik at det ikke er før det blir laget en dokumentar, at folk virkelig engasjerer seg.

I The Hunting Ground får vi som seere være med på reaksjonene til ofrene, idet de forteller grusomhetene de har opplevd som studenter og kvinner. Og med en rørende musikk fra Lady Gaga i bakgrunn blir disse følelsene enda mer forsterket. Publikum blir sittende igjen med en tanke om hvor urettferdig det hele faktisk er.

Denne følelsen er ikke like sterk når vi leser slike saker i NRK eller annen nyhetskilde. Men hvorfor ikke? Burde mediene gå dypere inn i nyhetene for å engasjere samfunnet eller er vi blitt for numne hele gjengen? Det er her jeg er så svært glad for at dokumentarer som disse blir produsert og kan belyse slike viktige tema.

Dokumentaren

Dokumentarens kraft er stor. Muligens mektigere enn pennens. Det er mange der ute som rynker på nesen når man foreslår å se en dokumentar på filmkvelden, noe som egentlig er verdens dummeste ting å gjøre da det er gjennom dokumentarene vi kanskje best tar informasjon innover oss. Jeg vil dermed tørre å påstå at til neste gang noen foreslår å se en dokumentar, burde man heller tenke «ja, i dag vil jeg engasjere meg mer i dybden til ulike tema, enn å kun lese overfladiske artikler».

Avslutningsvis vil jeg nevne at dokumentaren Vodtatt (2015) blir sendt på NRK i høst, hvor du dermed har muligheten til å få med deg dokumentaren. Dersom du har noen spørsmål angående å kunne bidra til problemene i USA og deres skoler som feier voldtekt under teppet, kan du klikke deg inn på denne nettsiden for videre informasjon: http://www.thehuntinggroundfilm.com/