Anmeldelse: Act of Agression

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg skrev for kort tid siden en liten grinepost hvor jeg hauset opp faktumet at vi har hatt skremmende lite klassiske RTS-spill på tallerkenen den siste tiden.

Jeg forsøkte i den anledning å oppdrive kommende spill som kunne passe det krigsformede hullet i sjelen min som “Red Alert” først åpnet, og som “Generals” og utvidelsespakken “Zero Hour” senere sementerte.

Et prospekt som jeg overså den gangen var et spill som er tuftet på å gjenoppleve nettopp den typen spill som jeg har savnet.

“Act of Agression” lover godt, og jeg har gledet meg til å spille det en stund.

Men nå er dommens time kommet. Holder spillet sine løfter, eller må det krigsformede hullet forbli forlatt en stund til? Vi i Hardcore har testet “Act of Agression”.

Så hva er greia?

Spillet er, ved første øyekast, veldig i stil med andre store RTS bautaer. Det er tre faksjoner, som alle har ulike styrker og svakheter, på samme måte som “Starcraft 2” og “Generals”.

I “Act of Agression” kan man velge å ta til slagmarken som enten den robuste amerikanske hæren, den responsive og sammensatte Chimera-gruppen eller det mystiske Cartel som lurer i skyggene.

Asymmetrien passer bra, ettersom den tillater spillere å velge faksjoner etter sin egne spillemåte.

Om man er av en litt tykkskallet “slå det til det dør”-overbevisning, så er USA’s spillestil kanskje for deg. De er på sitt beste i front mot front, men skorter litt på mobilitet og fleksibilitet.

Er du av en mer slibrig mentalitet, så kan det illuminati-aktige Cartel være mer din kopp “snikende tiger, skjult drage”-te, med usynlige tanks og indirekte kampmetoder.

Spillet har alle brikkene det trenger for å tilby sann asymmetrisk balanse.

Oooooo, et alternativt univers!

Historien er en uoriginal pakke klisjéer pakket inn i en kjedelig fortellermåte.

Du blir tatt gjennom oppdrag etter oppdrag med først en setting i form av en slags nyhetssending eller en telefonsamtale, og deretter får du en oppdragsbriefing av din overordnede før du drar ut i feltet for å gjennomføre oppdraget.

Oppdragene går forutsigbart nok stort sett ut på å beskytte x eller ødelegg x, eller kombinasjoner av de to.

Narrativet tar for seg en tenkt situasjon hvor USA blir forsøkt styrtet av det tidligere nevnte kartellet, under det mystiske navnet “The Cartel”. De internationale FN-aktige troppene i “The Chimera” fungerer som detektiven i denne mølja, som ligger skurkene hakk i hæl.

Sammenlign denne historien med historien til klassikeren “Red Alert”. Her finner Einstein opp en tidsmaskin og går tilbake i tid for å fjerne Hitler før krigen og dermed skaper en alternativ supermaktkonflikt i vår tid mellom De Allierte og Sovjet.

Den baserer seg på merkelig teknologi, og fortelles gjennom melodramatiske og selvironiske videosekvenser med skuespillere og det hele, og “Red Alert” kom ut i 1996!

Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg vil påpeke at verken historien eller historiefortellingen har noen grunn til å være så dørgende kjedelig som den er i “Act of Agression”.

Mye pang for penga

Historien er dog sjeldent hovedpoenget med et strategispill, så lenge hovedkomponentene fungerer vel. Så vi kan la det gå, men også her rusker det litt.

Spillets kjernemekanikker vil være kjent for alle som har rørt et RTS de siste 20 åra.

Man bygger en base, bygger opp en økonomi og en hær, samtidig som man svarer fiendens trusler og utvikler mer avansert teknologi.

Spillet byr på en overaskende mengde ulike infanteri, biler, beltevogner, artilleri, helikopter tanks og så videre.Man har til og med supervåpen som atombomber, og superkraftige kanoner som kan bombardere nesten hva som helst fra hvor som helst.

Alt dette er vel og bra, men det er nesten som det er litt for mye å velge i. Når man kan velge tre ulike versjoner av samme kjøretøy som har ulike bruksområder, så tar man noe fra renheten i designet.

Det er vanskelig å se forskjell på disse, slik at spillerne ikke enkelt kan tyde en hærs komposisjon ved et øyekast og gjøre korrekte avgjørelser basert på det.

Litt slark i maskineriet

Det hjelper heller ikke at din kontroll over troppene virker litt seig, slik at ordrer blir utført en lite sekund etter du har gitt kommandoen. Det høres ut som en liten kritikk, men det har alt å si i kampens hete.

Jeg har fiklet i innstillingene så godt jeg kan for å bøte på problemer, men har ikke fått noen god løsning på det. Det er mulig at dette problemet vil bli ordnet i en senere patch.

På tross av disse innsigelsene har gameplayet mye å by på. Det har både god dybde, samtidig som det gir en god følelse å trumfe dine fienders strategier, og det står det respekt av.

Grafikken er spektakulær på sitt beste, og helt grei på sitt verste.

Når granatene hagler og lufta brenner, så er det en fryd å stå midt i det, og jeg har ingenting å trekke her bortsett fra en litt manglende optimalisering på svakere systemer.

Jeg vil anbefale alle som spiller dette å finne frem “Generals” soundtracket på Spotify og bruke det i stedet for det trasige og litt merkelige lydsporet som finnes i “Act of Agression”. Det er få ting som ødelegger stemninga som et dårlig soundtrack til en god krig.

Alt i alt har “Act of Agression” veldig mye å by på, men skorter litt på detaljene.

Det er helt klart et spill som mestrer kampøksa bedre enn korden, og det er egentlig en ærlig sak. Jeg tror at med noen patcher og litt puss, så kan spillet bli betydelig mye bedre enn det er.

Med et allerede aktivt onlinemiljø, så er det få RTS spill – bortsett fra Starcraft – som er like gode og aktuelle som “Act og Agression”. Noen “Generals” er det ikke, men det er uansett litt mye å kreve for et spill som helt opplagt bare delvis prøver å være det.